Cathrine Hole har jobbet som instruktør i baby- og småbarnssvømming siden 2007, har sett og opplevd hvor forskjellig barna opplever og oppfører seg i vann, og er nå ute med boka «Jeg klarte det!» Hvordan fikk hun idéen?
– Jeg har i jobben som instruktør i baby- og småbarnssvømming sett at enkelte unger kan ha et problem med å dukke – de er redde for det. Min eldste datter opplevde det etter ei stund. Hun var i starten veldig trygg i vann, men så kom plutselig redselen for å dukke.
Da jaktet jeg etter ei bok som jeg kunne lese for henne, slik jeg gjorde da hun var redd for å gå til tannlegen. Men det fantes ikke noen som tok opp svømming og å dukke under vann. Da tenkte jeg: Det må det være, en slik bok må finnes. Da hadde jeg lyst til å skrive ei sånn bok om ei jente, som var redd for å dukke, sånn kom idéen til meg.
– Drivkrafta var mye det at jeg så min egen jente, men også som instruktør en del deltagere som har hatt problemer med å være trygg i vann. Faktisk er det også flere som har kommet til meg og lurt på om det finnes noen barnebøker som tar opp temaet. Det gjorde lysten til å skrive enda sterkere.
– Budskapet i boka er at du ikke må presse barna til å gjøre noe – de må få bruke den tiden de trenger og ta det i sitt tempo. Det er ingen som kan lære en unge noe uten at han finner det ut sjøl, og føler seg trygg. Det skal være trygt og ikke presset, og det er veldig ulikt. Noen unger trenger mer tid mens andre hopper uti uten å tenke.
– Det er en bok for de som strever mer eller mindre med redsel for å dukke under vann. Det er en kjekk bok for ungene som er redde – slik kan de se at de ikke er aleine. De ser også at jenta i boka klarte det til slutt, og da vil de kunne klare det også. Mange barn har selvsagt ingen problem, men det kan være fint å lese likevel og se at noen kan være litt redde, og vise forståelse for det. I likhet med min datter kan også de som fra før av er trygge i vann og ikke har noe problem med å dukke få noen opplevelser som gjør dem litt redde. For eksempel uforvarende å få vann inn i nese og munn kan oppleves skremmende.
– Målgruppen for boka er i grunnen like mye foreldrene som ungene. Du kan begynne å lese fra de er 3 år. Bakerst er det noen sider med fakta og badevettsregler. Det er interessant for foreldrene. Men det er jo mest for barna, da.
– Jeg tenkte en del på hvilken tittel boka skulle ha. Alternativet «Jenta som ikke turte å dukke» og tilsvarende var så negativt, og det ville jeg ikke ha. Jeg ville ha en positiv tittel. Hovedpoenget er jo at jenta til slutt mestret og ble trygg i vann, og turte å dukke, så da ble tittelen den positive Jeg klarte det!
Om skriveprosessen og forventninger
– Skriveprosessen … det kom i grunnen veldig naturlig mens jeg jobbet med det. Boka lagde jeg så og si ferdig inne i hodet før jeg begynte å skrive, så da kom det ut som perler på en snor.
– Jeg håper det er en bok som kan fenge og at det er interesse for den, og om det er en eller to unger som kan få litt trøst og støtte i den, så føler jeg at den har gjort jobben – men jeg håper jo selvfølgelig at den kan glede og hjelpe mange. Det kan jo kanskje være litt press om de er på skolen og har angst, men da kan det være godt å lese og vite at det går bra til slutt, i de fleste tilfeller. Noen er selvsagt mer redde enn andre, men med øvelse så tror jeg at de fleste vil klare å få et avslappet forhold til vann og dukking.
– Den viktigste grunnen, for foreldre også, er å lære at vi skal ha respekt for vann, og ha et ansvar for å lære ungene grenser og badevettsregler. De står, som nevnt, bakerst i boka. De tingene er det viktig at foreldrene tar tak i, for ting kan skje fort, selv om en er forsiktig. En må vise respekt og ansvar, og vite at det er lov å bruke tiden en trenger – og at øvelse gjør mester, her som ellers.
– Jeg har sett behovet for ei sånn bok både som mor og instruktør i svømmekurs. Barn har lettere for å forstå ting når de kan lese en historie i en bok, sammenlignet med å prøve å forklare dem ting. Det er litt lettere å leve seg inn i historien og forestille seg selv i rollen, og lære på den måten.
– Når det gjelder å spre budskapet så har vi også tenkt å legge ved boken til de som går på kurs i baby-/barnesvømming, så kan de hygge seg med å lese når de kommer hjem også. Og det er i grunnen det viktigste for meg, å få spredd budskapet.
Svein Kåre Gunnarson