– Jeg er en desillusjonert 60-åring. Jeg har kone, barn og hund, og lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Slik innleder Pål Undall, som er ute med boka «Mer enn øyet kan se».
Morsomt og spennende
– I 1977 dro jeg til USA, og kom hjem etter seks år med en BA/MBA (siviløkonom) og et alvorlig, stressrelatert søvnproblem, forteller Undall. – Etter et mislykket jobbforsøk, hoppet jeg av karrierekarusellen og startet et plakatgalleri. På begynnelsen av 90-tallet skiftet jeg beite og ble høyskolelektor i finans på BI noen år, før jeg og søvnen min falt til ro i keramikken. Men dessverre, keramikk er ikke liv laga lenger, så jeg begynte å skrive, som jo heller ikke er liv laga. Men det er fantastisk morsomt og spennende.
– I 2013 ga jeg ut boka Antagelsen, solgte et par hundre kopier til venner og bekjente. Så tok jeg et par skrivekurs på Eratu, før jeg begynte på Mer enn øyet kan se. Jeg var i ferd med å gi den ut som e-bok på eget forlag, da det en helt vanlig torsdag dukket opp et brev fra Publica Bok i postkassen. Den kvelden var det god stemning i stua.
– Ideen til boka fikk jeg på en telttur til innsjøen Mangen i Østfold med kone, datter og svigerbror, som har kano og lavvo. Det var vindstille og stjerneklart. På kvelden så og hørte vi noen på landsiden, 400-500 meter borte, og det slo meg at vi var tause vitner til begivenhetene. Jeg sa det den samme kvelden, at dette kunne det bli en krimbok av.
Ingen skrivesperre
– For meg er det å skrive en selvgående prosess. Jeg har det perfekte skrivestedet – nede i peisestua foran peisen, i en dyp skinnstol, med et ministrykebrett fra IKEA på fanget som skrivebord. Det går ikke fort, men jeg har heller aldri hatt skrivesperre. Det kan skje at jeg sitter en time uten å skrive noe, men når det da først kommer, pleier det å bli brukbart.
– Før leste jeg 2-3 krimbøker i måneden, nå leser jeg én, så slikt sett kan man kanskje si at skriving er lønnsomt. Jeg har mange forbilder innen sjangeren – Michael Connelly, Lee Child, Harlan Coben – hvor sistnevnte nok er min favoritt. Han skriver enkelt, direkte og språket hans flyter så naturlig at man ikke legger merke til at man leser. Blant de nordiske vil jeg trekke fram Sjöwall og Wahlöö, Henning Mankell og norske Chris Tvedt.
Kan skje alle
– Jeg er ingen politimann. Jeg kjenner ikke en gang noen som er. Derfor skriver jeg heller ikke politikrim. Det som interesserer meg er hvordan vanlige mennesker som havner i uvanlige situasjoner oppfører seg. Historien må være troverdig. Man må kunne tenke: Dette kunne skjedd med meg, eller i hvert fall, dette kunne ha skjedd med noen jeg kjenner. Alle kjenner noen som er litt gærne, som gjør sprø ting, også noen som havner på den gale siden. Noen greier seg overraskende bra, mens andre går til grunne. Fascinerende.
– Mer enn øyet kan se er en slik historie, sier forfatteren og forklarer: – Marius synes ikke livet lever opp til forventingene. Så han tar noen snarveier. Det går bra en stund.
Svein Kåre Gunnarson