Malin Torhaug Grydeland fra Molde er en tobarnsmamma som etter at hun ble utdannet vernepleier i 2014, utviklet et brennende engasjement for rusomsorgen. I tillegg til arbeid og familie, er trening, natur - og ikke minst solnedganger – viktige ting i livet hennes. Men, kan man spørre seg, hvordan kan en som er, ifølge henne selv, i overkant begeistret for fargerike solnedganger, gi ut en bok med tittelen «En verden uten farger»?
– Jeg har alltid vært en mørk sjel, med mange vonde tanker – og jeg har aldri helt funnet ut hvordan man egentlig skal leve, forteller forfatteren alvorlig. – Jeg har følt meg som en fange – en som bare ser på at andre lever, uten å delta selv. I 2015 ble jeg etter mange år med mye smerte, diagnostisert med borderline personlighetsforstyrrelse, noe jeg ingen måte har valgt å legge skjul på. Jeg har hele tiden valgt å være åpen om min psykiske helse og de utfordringene jeg har i kjølvannet av den … Og det har også vært min drivkraft; jeg må gi det videre. Jeg må snakke høyt, for alle som ikke klarer, for alle som føler seg alene. Mennesker dør der ute fordi de tror de er alene, fordi de ikke tør å snakke om det. Fordi de holder det inni seg.
Det er dette som har inspirert skrivingen din?
– Ja, boka mi handler om rus og psykisk helse, og om de problemene man får som følge av det; å leve i mørket, nesten uten tilgang til lys. Den handler om overlevelse, og om tunge dager. Om tabu og ensomhet. Målgruppen er alle som sliter med rus eller som har psykiske lidelser. Jeg tror de fleste som har utfordringer innenfor disse feltene vil kunne finne noe av det de leter etter i boka mi.
– Det var egentlig ingen idé bak boken min, fortsetter hun mens hun griper etter kaffekoppen. – Jeg bare begynte å skrive, en dag i 2010. Jeg hadde nylig blitt rusfri, og jeg hadde nettopp blitt mamma – og jeg sleit. Diktene bare kom ut på løpende bånd og har fungert som terapi siden da.
– Skriveprosessen var for meg enkel. Jeg passet aldri ordentlig inn på skolen, men dikt, det kan jeg. For meg var det bare å samle mine beste verk, og etter en rask korrigering, med god hjelp fra forlaget, var manuskriptet klart og godkjent. Forventninger har jeg få av, men jeg håper at En verden uten farger vil hjelpe andre i samme situasjon som meg – andre som lever de fleste dager i mørket. Om denne boka gjør at bare én person velger å snakke med noen, eller ber om hjelp, så er mitt mål nådd.
Du har et positivt budskap du vil formidle?
– Budskapet er åpenhet, kjærlighet og medmenneskelighet. Om vi kan utøve disse tre, ville samfunnet vært bedre å leve i for de som på en eller annen måte står, eller føler at de står, på utsiden. Budskapet er at vi må nedkjempe tabuene knyttet til de tingene jeg skriver om; rus og psykisk helse. Vi kan ikke tie det i hjel. Vi må snakke om det. Slutte å late som om alt er så forbanna greit når det ikke er det! Vi må rive ned murene og aldri la dem bli bygget opp igjen.
Engasjementet og intensiteten til forfatteren er ikke til å ta feil av: Dette er noe hun virkelig bryr seg om og brenner for:
– Jeg tror den nakne sannheten i denne boka gjør at den vil skille seg ut. Den gir et innblikk i det brutale; i mørke dager og tanker. Boken blottlegger alt som det helst ikke skal snakkes om. Og av og til så kan man mellom linjene skimte stråler av håp i tekstene, av lys. Jeg tror den vil berøre mange, sier dikteren håpefullt.
Til slutt har hun en utfordring:
– Om du sliter med rus eller psykiske lidelser, eller om du kjenner noen som gjør det – les boka! Den vil ta deg med inn i en verden av smerte, ensomhet, fortvilelse, skam og håpløshet – men den vil også skildre håpet, et sterkt ønske om å leve, kjærligheten og små glimt av lys. Om du føler deg ensom, annerledes, fortapt – les boka. Du er ikke alene.
Svein Kåre Gunnarson