Eirik Kristoffersen
Jegerånden
Jeg ser på meg selv som pasifist. Jeg er ikke begeistret for våpen. Jeg synes ikke noe spesielt om uniformer og jeg verken vil, kan eller skal gå i takt. Militæret har aldri vært noe jeg har fremelsket eller brydd meg noe særlig om, rent bortsett fra det jeg har vært nødt for. Og jeg har aldri vært inne til førstegangstjeneste eller noe annet som smaker av «livet på brakka».
Det var derfor med sånn passe interesse at jeg begynte å lese den nye, norske forsvarssjefens bok, «Jegerånden». Eirik Kristoffersen heter mannen som begynte i Forsvaret i 1988 ved Ingeniørvåpenets Befalsskole og som i mai 2020 ble firestjerners general. Forsvarssjefen er landets høyeste militære embetsmann og regjeringens og forsvarsministerens nærmeste militære rådgiver i fred og krig. Han har ansvaret for forsvarets virksomhet i samsvar med oppdrag og retningslinjer gitt av Kongen i statsråd og forsvarsministeren. Underveis har Kristoffersen en karriere som kanskje ikke mangler sidestykke i norsk, militær historie, men som så avgjort er bemerkelsesverdig. For sitt lederskap under kamp i krigen i Afghanistan i perioden 2007-2008, ble Eirik Kristoffersen tildelt Krigskorset med sverd; vårt lands desidert høyeste utmerkelse. Han har to Mastergrader – begge fra USA. Dette borger således for en bunnsolid mann med både kvalitet og klasse som noen år fremover skal lede det norske Forsvaret. Det er betryggende for meg som knapt vet forskjell på en pistol og en revolver!
Så foreligger historien om deler av hans liv mellom to permer fortalt av han selv. Allerede ved første setning i forordet begynner jeg å like denne boken. Han skriver: «Kjernen i ledelse er å få mennesker til å virke sammen for å oppnå best mulig resultat». Riktig, og jeg kommer til å tenke på FNs 2. generalsekretær, Dag Hammarskjöld, som i sin bok veimerker sier: «Din stilling gir deg aldri rett til å befale, men til å oppføre deg slik at enhver får respekt av det du sier». Høye ambisjoner – og de som sa det både tok og tar mål av seg til å leve opp til det. Eirik Kristoffersen har alle muligheter.
Store deler av boken handler om hvordan FSK – Forsvarets spesialkommando på ca. 100 mann ble til og ledes. Forsvarets spesialkommando er en spesialstyrke i den norske Hæren, og er en del av Forsvarets spesialstyrker. FSK rekrutterer og utdanner fallskjermjegere og spesialjegere. FSK omfatter også Jegertroppen.
Som leder av FSK noen år utøvde Eirik Kristoffersen ledelse på et meget høyt og avansert plan. Her handler det om liv og død hver eneste dag og å være rustet til å ta det som kommer når det kommer og aldri vike en millimeter i troen på det som er rett. Motivene er edle og FSK er bygget opp av det beste vi har av ungdom her i landet.
Boken er en bok om ledelse – ledelse i krig og fred. Det ene kan være like vanskelig som det andre, men Eirik Kristoffersen tar oss med og øser av sin ledelseserfaring. Det gir mening, for dette er en soldat som kan sine saker.
«Jeg har sjelden oppnådd noe alene, nesten alt jeg har gjort har vært resultat av et samspill mellom meg, mine kolleger og sjefer jeg har hatt», skriver Eirik Kristoffersen mot slutten av boken. Det forteller om en ydmyk og god holdning foran oppgaveutførelsen. Veldig lite her i verden er solospill, tenker jeg. I Forsvaret aller minst.
Jo, her er det mye å lære. Ikke bare for folk fra Forsvaret, men for alle som er satt inn i ulike oppgaver med å lede – i bedrifter, i organisasjoner og i ulike typer offentlig styringsverk. Boken bør derfor leses av mange som vil ledelse. Skal vi kunne stole på våre ledere, må de kunne jobben sin. Eirik Kristoffersen viser oss et stykke på vei hvordan.
Ledelse er en edel kunst. Kanskje den bare bør utøves av noen få? Eirik Kristoffersen er avgjort en av dem. Kanskje et kommandørkors av St. Olavs Orden venter der fremme?
Jørn-Kr. Jørgensen