Konservator og daglig leder ved Hå gamle prestegard, Eva Watne, dyrker kulturinteressen i alle ledd. Nå varmer hun opp til et treårig russlandsprosjekt på prestegarden. Dette begynner neste år.
Hun er kulturinteressert til fingertuppene. Til daglig jobber hun ved Hå gamle prestegård, og mye av fritiden går med på å besøke gallerier, gå på teater og lese bøker. Vi har tatt en prat med Eva Watne.
Eva Watne kan smykke seg med mange titler. Kulturverner, daglig leder av Hå gamle prestegard, SV-politiker og ekte sandnesbu. Hun ble født i 1952, og tilbragte barneårene på Hana. I voksen alder har hun levd en omskiftelig tilværelse, blant annet med 14 år i Bergen. Men hjemlengselen ble for stor, så i 1988 bar det tilbake til Sandnes da hun fikk jobb på Hå gamle prestegard.
- Da jeg var ung, var det ingen selvfølge at folk tok gymnas. Og spesielt ikke jenter! Foreldrene mine var stolte da jeg valgte å ta høyere utdanning, men jeg tror nok far kunne tenke seg at jeg valgte et mer inntektsbringende yrke, smiler Watne.
Lenger enn ventet
Etter gymnaset satte hun nemlig kursen mot Bergen, hvor hun ville studere kunsthistorie, etnologi og folkloristikk. Her traff hun for øvrig sin store kjærlighet, filologstudenten Magnus Kjeka.
Oppholdet i Bergen skulle bli lenger enn ventet. Eva Watne fikk jobb ved flere ulike museer i byen, blant annet Kunstindustrimuseet. Hun reiste også rundt i landet på ulike, kortvarige engasjement, blant annet til Haugesund og Tynset. Men det som har satt størst spor, er oppdraget med å gjøre papirfabrikken Alvøen om til museum. Den tradisjonsrike fabrikken produserte noe av det fineste og mest eksklusive papiret i Norge, blant annet det som ble brukt til å trykke pengesedler. Men konsernet stod for fall, og ble lagt ned i 1980.
Fantastisk industrimiljø
- Alvøen er et av Norges eldste industrimiljøer, med arbeiderboliger, produksjonsbygninger og hovedbygningen, eierfamilien Fasmers hjem. Bergen kommune kjøpte hovedhuset allerede før fabrikken ble nedlagt, så jeg startet med konserveringsarbeidet rundt 1978, sier Watne.
Gamle enkefru Fasmer bodde fremdeles i huset da kommunens kulturvernere banket på for å påbegynne prosjektet.
- Hun ga oss plasttøfler til å ha på beina da vi skulle gå inn i huset, for det var ”et meget pent, engelsk parkettgulv”, smiler Watne, og tilføyer: - Publikum må fremdeles ta på seg tøfler når de skal inn, for gulvet har vi bevart.
På Alvøen hadde familien Fasmer skapt et lite og godt industrisamfunn, med både skole, sparebank, bibliotek og forsamlingshus for arbeiderne. I Alvøen Hovedbygning hadde familien også et av Bergens flotteste private hjem. Da Kong Haakon VII i 1921 besøkte Alvøen, blir det sagt at Henrik Jansen Fasmer mottok ham med ordene: «Velkommen, Deres Majestet, til mitt rike!»
Flekkefjord og Nordfjord
Man skulle tro Eva Watne har problemer med å slå seg til ro, for da engasjementet ved Alvøen ble avsluttet i 1982, reiste hun til Flekkefjord for å jobbe ved Flekkefjord museum. Deler av museet var ødelagt av brann, etter nyttårsfeiringen i 1981.
- Jeg ble engasjert for å registrere samlingene i et par måneder, men det endte med at jeg tok del i gjenreisingen og gjenåpningen av museet. Oppholdet varte i to og et halvt år, smiler konservatoren.
Så bar det av gårde til Sandanger og Nordfjord folkemuseum, denne gang med parets vesle sønn, Sofus, som nå er 22 år. Oppholdet i Nordfjord varte fram til 1988, og det var da hun valgte å slå rot i Rogaland igjen.
- Jeg ville tilbake til Sandnes, for å komme nærmere familien, forklarer hun.
Hå kommune var den gang i ferd med å etablere en kunst- og kulturinstitusjon i en gammel gard, som allerede for flere hundre år siden fungerte som embetsmannsbolig, prestegard, administrasjons- og kultursenter. Og Eva Watne, som på den tiden hadde bygget seg opp en omfattende museal institusjonserfaring, var selvskrevet til stillingen.
- Helheten gjør Hå gamle prestegard til en god arbeidsplass, sier Watne med glød i stemmen.
- Her får jeg nytte av hele min faglige og kulturelle interesse og engasjement. Jeg ser på meg selv som en slags forteller, det handler om å trekke fram fortellinger, og omforme disse slik at publikum får møte dem.
SV-politiker
Men det er ikke bare i jobbsammenheng Eva Watne gløder for kulturen. På fritiden er hun politiker. Hun representerte SV i forrige bystyreperiode i Sandnes, og sitter nå i partiets kulturpolitiske utvalg, som er et rådgivende organ for sentralstyret, landsstyret, stortingsgruppa og SVs statsråder i kulturpolitiske spørsmål.
På lokalpolitisk plan har hun blant annet jobbet aktivt for en regional kunsthall i den gamle kinoen i Sandnes. Til Aftenbladet sa hun dette i mai 2005:
- Med et Kunstens Hus har Sandnes en unik mulighet som vi ikke må skusle bort. Men vi må tore å velge. Målet bør være å bevare huset og samtidig gi kulturen i byen et løft. Å bevare eksteriøret er det enighet om. Men innen kulturvernet, som jeg er en del av, er det økende forståelse for at gamle hus må få nytt innhold for å sikres et videre liv. Jeg mener det gamle rådhusteatret er så flott at det kan stå på egne bein med et mangfoldig innhold.
Lesehest
Og når det er tid til overs, brukes den til å besøke gallerier, museer, teater og andre kulturinstitusjoner.
- Jeg synes det er viktig at disse blir brukt, og ønsker derfor å støtte opp om dem, forklarer hun engasjert.
Også litteratur er en lidenskap.
- Jeg er en lesehest av dimensjoner. Akkurat nå leser jeg den jødiske filosofen Hannah Arendt. Men jeg leser også mye egenutvikling. Og krim, smiler Watne. Innen sistnevnte sjanger er Henning Mankell den store favoritten, både fordi han skriver overbevisende krim, og fordi han er så samfunnsengasjert.
På prestegarden starter et treårig russlandsprosjekt til neste år, og i den forbindelse blir det også lest mye russisk litteratur for tiden.
- Fantastisk interessant, hevder Watne med overbevisning.
Keltisk og gotisk
Kanskje mer spesielt er interessen for keltere og gotere.
- Tidligere har Egypt vært min store hobby. Jeg har besøkt landet flere ganger, og slukt alt som er å finne av stoff om landet. Denne interessen har vart i 15 år, men nå har jeg fått en slags keltisk og gotisk mani. Det er nesten like spennende som krim, mener kulturverneren.
Kelterne var flere beslektede folk fra Sentral-Europa. Deres språk tilhørte en egen gren av de indo-europeiske språk, kjent som keltiske språk. I moderne tid brukes keltere ofte som betegnelse på noen folkegrupper som har en kulturarv og et språk som nedstammer fra disse; de finnes spesielt på de britiske øyer, i Bretagne og i Galicia.
Goterne var en germansk stamme som i følge deres egne tradisjoner utvandret fra Skandinavia, vandret sørover, og erobret deler av Romerriket. Romerne kalte dem ofte barbarer, men Eva Watne er ikke enig i den karakteristikken.
- De var slett ikke barbarer, sier hun, men tilføyer: - Hva var nå egentlig en barbar…?
Av Tom Gaudland (tekst og foto)
Redaktør -