Britt Tove Berg Brestrup
Usynlig i krig og fred
I løpet av kort tid er det utkommet ikke mindre enn tre bøker om norske kvinner og deres krigsinnsats, i tillegg til at det er utgitt et stert verk med tittelen «Kvinner i krig». Det er på høy tid at det blir rettet søkelys mot norske kvinner og deres innsats under 2. verdenskrig, og de foreliggende bøker er et helhjertet forsøkt på å løfte frem noe som hittil har ligget i så godt som mørke. Det er på høy tid.
Den siste boken jeg har kommet over i så måte er Britt Tove Berg Brestrups bok «Usynlig i krig og fred» - historien om motstandskvinnen Solveig Lystad.
Denne boken handler om unge Solveig og hennes opplevelser under krigen – fra hun kom inn i fagbevegelsen og ble med i illegalt arbeid, via arrestasjon og tortur, til fangeopphold i Åkebergveien, på Grini og i konsentrasjonsleiren Ravensbrück nord for Berlin – frem til freden i mai 1945 og litt lenger. Det er en spennende historie med mange elementer som forteller om en ung kvinne som trodde på sitt land og på friheten og som var med på mye for å vinne den stjålne friheten tilbake. Det var såvisst ingen saga med bilder på – og det fremstilles da heller ikke som noe glansbilde, men som hardt i farlig arbeid med livet som innsats.
Britt Tove Berg Brestrup har skrevet en noe annerledes fortellerbok hvor stemmen til hovedpersonen, Solveig Lystad, kommer klart frem. Særlig er den tydelig i hennes dagboksnotater som publiseres over flere sider ledsaget av tegninger hun selv laget bl.a. i konsentrasjonsleiren. Disse skjemmes av dårlig trykk og reproduksjon, men er likevel med på å få fram et bilde det er mulig å både se og forstå. Det er interessant nok.
Forfatteren – som morsomt nok er pensjonert oberst fra Forsvaret – gir oss i deler et nærbilde av den torturen Solveig var igjennom – og ikke bare det; vi får også vite hvem torturistene var – Arne Tofteberg, Sverre Torhus og Einar Dønnum m.fl. Dette var Statspolitifolk som tilhørte det nazistiske Statspolitiet – som ikke hadde noe med det ordinære politiet på Møllergaten 19 og gjøre. Mange av statspolitifolkene hadde ingen direkte politiutdannelse – en var bonde, en predikant osv.
Det er interessant å lese «Usynlig i krig og fred». Den forteller nemlig om noe annet – om den psykologiske evnen vi mennesker har til å splitte oss når noe blir for vanskelig. Og det ble det for Solveig Lystad. Hun skapte karakteren «Lydia» og lot henne steppe inn for seg når det ble for vanskelig. Dette er selvfølgelig en overlevelsesmetode, og Solveig behersket den – i alle sin smerte – til fulle. Når alt kommer til alt, er også det et godt stykke arbeid.
Fra sin plass på kontorkrakken i fagbevegelsen gled Solveig Lystad mer og mer inn i det illegale arbeidet. Spesielt arbeidet hun med illegale aviser – med produksjon og distribusjon. Hun beskrives som et stille, kanskje litt tilbaketrukket menneske, som ikke gjorde spesielt stort vesen av seg. Som sådan var hun som skapt for motstandsarbeid. Dette arbeidet tok hun del i med hele seg, og forstod fort kanskje noe av det viktigste av alt i denne typen arbeid, at den enkelte medarbeider er en «liten del i et større tannhjul». Det er det som får denne typen arbeid til å fungere.
Det er – for å si det rett ut – superflott at Britt Tove Berg Brestrup har skrevet denne boken; ikke spesielt om krigen og det illegale arbeidet, men at det er en kvinne som spiller 1. fiolin. Dem må det ha vært mange av, og gjennom bl.a. denne boken får vi et nærbilde av en av dem.
Byrdene Solveig Lystad måte bære var store. Etter krigen ble børen tung og nettene lange, men livet og freden var viktig. Hun etablerte familie og fikk etter hvert en datter – og livet kom på skinner. Det er betagende å lese – og nyttig for den oppvoksende slekt.
Kvinner som Solveig Lystad og hennes medsøstre som kjempet for demokrati, fred og rettferdighet lages det ikke så mange av i dag. Derfor er det viktigere enn noen gang at de løftes frem. De står fjellstøtt på sin egen krigsinnsats.
Jørn-Kr. Jørgensen