Generalløytnantens 10 råd for livet

«Den som vil ha forandringer i livet sitt må begynne med å re senga si», skriver generalløytnant Robert Mood som et av de første postulatene i sin nye bok med tittelen «Kunsten å stå opp om morgenen» med undertittelen «10 råd for livet».

Dette virket spennende. Som så godt som pasifist er det alltid interessant å lese hva en generalløytnant som har gått gradene fra menig til toppsjef og vel så det har å fortelle om livet. Hvilke erfaringer han har gjort seg som bør deles med andre. Med seg på «rådgivningen har han Marcus Aurelius som var romersk keiser, filosof og kriger – og som levde 121–180 e.Kr.) - og «Aslak prest» som Mood kaller han; gestaltet i presten Aslak Brekke.

Først: Denne boken er litt for «hipp». Dernest: Det blir mye militært, øvelser og utmarsjer. Men: Boken har sin store verdi i det Mood forteller fra sine utenlandsopphold hvor det handler om møtet med ulike kulturer. Her handler det om forståelse, dypere engasjement og samarbeid enten man er på den ene eller andre siden av geværkolben.

Det er mange små «læresetninger» i denne boken – noen er jeg enige i, noen er jeg uenige i. En jeg er uenig i, er denne: «Hvis du behersker arktisk vinter behersker du alle forhold». Det er bare dumt å argumentere mot generalløytnantens erfaring, men den som har befunnet seg i en varm ørken hvor det blåser opp og hvor sand gjør det umulig å både se og høre og kompasset er borte vekk og ikke noe samband virker, den har også fått med seg en erfaring som gir grobunn for å mestre livet. Problemet med den arktiske vinteren er at du kan fryse ihjel.

Men tilbake til rådene. Mood har følgende råd for livet: 1. Stå opp. 2. Pakk sekken. 3. Gjør frykten til din venn. 4. Helvetesuka. 5. Vær oppmerksom. 6. Ta en for laget. 7. Verdien av å hate sammen. 8. Lær deg kartet. 9. La døden bli en del av livet og 10. Kom hjem.

Det er mye militær og annen livsvisdom i dette, og Mood gir til beste det han kan og har lært siden han ble født i 1968. Hans militære karriere har vært om ikke enestående, så i hvert fall, strålende. Etter at han gikk av med pensjon har han vært president i Norges Røde Kors. Det viser at Kragerø-gutten har villet noe med livet sitt. Det vitner om menneskelig kvalitet.

Mot slutten av boken skriver Robert Mood om døden. Her er han kanskje på sitt beste. Det blir nært, nesten trøstende og til å forstå. Og igjen er det kvalitet i det han skriver fordi det er selvopplevd, fordi han var nær – og fordi han var med på å ta ansvar.

Det er fort gjort å bli glad i Robert Moods bok. Den er menneskelig og lettlest, og selv om den har noen gjentagelser, velger jeg å se på det som et pedagogisk grep som skal være med på å fremheve teksten.

 

Jørn-Kr. Jørgensen