Elisabeth Thorsen
Komposisjoner av lys
En slags udefinerbar ensomhet og å ikke rekke fram ser ut til å være bærende hovedmotiver i Elisabeth Thorsens debutroman, «Komposisjoner av lys».
Det blir liksom aldri tid og anledning for hovedpersonen Mette – som er prest – til å møte mannen sin – hun i Oslo som arbeidende prest og mannen Gustav. Det er nesten alltid noe som kommer i veien selv om hun også refererer lange samtaler dem imellom om viktige ting i livet, er mobiltelefonen det stedet de kanskje har mest kontakt.
Innimellom på de 387 sidene møter vi også andre – både lærde og ulærde, og de aller fleste har noe å si. Kloke ord som det på en måte sett går an å leve på, og kanskje de viktigste sies avslutningsvis: «Jeg er ingen øy. Jeg hører til.»
Boken er skrevet i koronaens tid og må ses i det perspektivet. Fra sin «skrivestue» har Elisabeth Thorsen som vanligvis er leende domkirkeprest i Oslo domkirke, skrevet denne boken. Innledningsvis kan det virke som usammenhengende fragmenter av noe som skal komme, men etterhvert som ordene trenger seg frem, blir det en helhet. Det er som tittelen lover – komposisjoner av lys. Lyset trenger seg frem. Det er en sprekk i alt; der kommer lyset frem.
Slik er det også med de sjelesorgsekvensene hun refererer til. Sjelesorgen – det som på fint kalles pastoralpsykologien – er mye til felles med psykoterapien. Der er det også lyset som trenger igjennom og gir mening – både til opplevelsene og til livet. Fordi dette er vanskelig, kan det fort bli som «dager jeg måtte ut. Bort.»
Elisabeth Thorsen fant sin måte å skrive sin første roman på. Det er blitt en fortelling som bør leses sakte og flere ganger. Romanen inneholder stoff mange kan ha glede av å repetere igjen og igjen – og selv om mye er kjent fra før, settes det inn i andre kontekster og på den måten gis det kanskje en ny mening. Det er hva leseren legger i det som teller; når romanen er ferdig skrevet og trykket mellom to permer, har ikke forfatteren lenger noen innflytelse på manuskriptet.
Det er mye i denne boken som skaper tanker og assosiasjoner i leserens eget sinn. Episoder og litterære bilder som både kan gi innsikt i eget liv og skape nye forestillinger. På mange måter er «Komposisjoner av lys» sammensatt, og all den tid og stund Elisabeth Thorsen skriver om levd liv, er det nesten slik det må være. Livet selv er sammensatt; faktisk mer enn de fleste forstår, fatter og vil godta.
Bak i boken er det henvisninger til bibelsitater og andre sitater forfatteren har brukt. På den måten kan man slå opp og selv finne sammenhengen. Et avgjort pluss for forståelsen.
Dette er Elisabeth Thorsens romandebut. Det er spennende å lese debutanter. Fortsettelsen kaller ...
Jørn-Kr. Jørgensen