Alf R. Jacobsen
Stalins svøpe
Av alle dager må denne spesielle dagen ha vært helt unik i Gunvor Galtung Haaviks liv. Torsdag 27. januar, litt over kl. 18.00 ble hun pågrepet av tjenestemenn fra Politiets overvåkingstjeneste (POT) mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Den aldrende damen var i sjokk. I den kalde januardagen tok de trauste politifolkene henne med til Victoria Terrasse hvor POT den gang hadde kontorer før de flyttet inn i det splitter nye Politihuset i 1978 og videre til et eget bygg i Nydalen med nytt navn – Politiets sikkerhetstjeneste (PST). På sett og vis var Haavik «spionen som kom inn fra kulden».
Det var Norges fremste spionjeger gjennom tidene, Ørnulf Tofte, som pågrep henne og avhørte henne. Få minutter inne i det første avhøret, løftet Haavik blikket mot Tofte og sa: «Jeg skal si det som det er: «Jeg har vært russisk spion i 30 år.»
Gjennom 70 avhør vinteren 1977 avla Haavik en detaljert tilståelse, og POT-tjenestemenn fikk gjennom det en helt spesiell innsikt i hvordan KGBs arbeidsmetoder fungerer. Haaviks historie begynte med en kjærlighetsaffære med interesse for historie og kultur – og endte opp med at hun ble vervet som spion og i 27 år og hver eneste måned ga KGB og Sovjet innsikt i mange av det norske samfunnets mest brennbare spørsmål.
Saken mot Haavik var berammet til 14. november 1977, men 5. august samme år døde den 64 år gamle Haavik av hjertesvikt i fengslet i Drammen. Et dramatisk og beveget spionliv var over.
Både Haavik-saken og mange andre saker forteller Alf R. Jacobsen om i sin nye bok «Stalins svøpe». Det er en bok som forsøker å analysere en rekke spionsaker vi har hatt i Norge, men fremfor alt forteller Jacobsen om de spionsakene det ikke ble noe av; der det ikke var nok bevismateriale og annet til å gå til pågripelse og reise spiontiltale mot vedkommende. Underlig nok er mange av disse knyttet til norsk arbeiderbevegelse.
«Stalins svøpe» er svært interessant lesning for den som er opptatt av norsk politikk og samfunnsliv og som vil ha presentert en utvikling som foreløpig i Norge stoppet med arrestasjonen av byråsjef Arne Treholt. Hvem som finnes der ute og som tikker ut spionmeldinger like mye til øst som til vest, vet de bare selv.
Faktum er at det er mange sentrale politikere og andre som opp gjennom årene har vært forsøkt vervet som spioner av KGB. I en del tilfeller har dette gått veldig langt, i noen tilfeller har vedkommende meldt fra til POT/PST og blitt dobbelt-agenter og i noen tilfeller har overvåkningspolitiet sett linjer, observert konspirative møter, lagt to og to sammen, men det har ikke vært tilstrekkelig til å gå til arrestasjon. Å være spionjeger er en vanskelig jobb.
Alf R. Jakobsen forteller om mange saker, om honningfeller, flotte middager, penger og mye annet. Visste man ikke bedre, ville folk flest kalle dette røverhistorier, men det er det ikke. Dessverre. Det finnes langt flere spioner i vårt samfunn enn vi både liker å vite og vet. Les Alf R. Jacobsens bok.
Det er ikke vanskelig å bli imponert over innholdet i «Stalins svøpe» Forfatteren vet hva han skriver om og han underbygger sitt materiale med fotnoter og forklaringer. Dette styrker troverdigheten. Men det skulle bare mange – Jakobsen er vår kanskje fremste spion-historiker og har skrevet mange bøker om dette vanskelige og kontroversielle emnet. «Stalin svøpe» føyer seg inn i rekken med, om ikke nytt stoff, så mye som hittil har vært ukjent for «mannen i gata».
En spion som blir avslørt står alltid alene. Det finnes verken HMS eller nettverk. Det er kanskje det som gjør at mange mennesker tiltrekkes av dette – alene uten fallskjerm. Tiltrekningen må ligge i spenningen.
«Stalins svøpe» er illustrert med bilder av noen av de personene Jakobsen skriver om – selv avdøde politiinspektør Ørnulf Tofte er avbildet. Ingen har pågrepet flere spioner i Norge enn han.
Også det er litt av en rekord!
Jørn-Kr. Jørgensen