Janne Haaland Matlary
Demokratiets langsomme død
Janne Haaland Matlary er på markedet med en splitter ny bok. Hun skriver om demokratiet og er redd for at det skal gå tapt. Det er hun ikke alene om. Vi er mange som i disse dager frykter at det viktigste og mest dyrebare vi har og som i Norge – i likhet med mange andre land – er slått fast i Grunnloven. Forlater vi demokratiet, forlater vi oss selv og våre muligheter til å være selvstendige mennesker. Så alvorlig er det i sin konsekvens.
«Demokratiets langsomme død – den nye intoleransen» heter Matlarys nye bok. Hun har tidligere skrevet om forsvar, internasjonal politikk og maktbalanse, og er fast spaltist i Dagens Næringsliv – DN. I mer enn 20 bøker har hun fortalt om land, sikkerhetspolitikk, folk og nasjoner og forsøkt å peke på noen veier å gå i det internasjonale landskapet. Men hun har også skrevet en personlig bok om hvorfor hun ble katolikk - «Tyngdepunktet» heter boken. Der peker hun bl.a. på tvilen som trosvei. Det er et ganske spennende landskap og kan være utviklende for den som tør å gå inn i det.
I foreliggende bok handler det om demokratiet. Som professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og tidligere statssekretær i Norge, har hun en solid teoretisk bakgrunn for både å skrive og mene noe om hvor viktig demokratiet er i verden. Som akademisk reisende i 25-30 år gjennom en hel verden med forelesninger og foredrag på de mest velrennomerte høyskoler og universiteter, har hun både gitt fra seg kunnskap og lært mye i et forsøk på å vinne forståelse for å skape en mer rettferdig, demokratisk og velfungerende verden. Med stadig opphissede presidenter, statsministre og politikere, har ikke dette vært verdens letteste oppgave. Men Matlary gir seg ikke. Hun er standhaftig i sin undervisning.
Boken «Demokratiets langsomme død» kunne godt ha vært en akademisk bok som muligens bare «de få» ville ha forstått. Tittelen innbyr egentlig til det, men her tar Janne et annet grep og innbyr leserne til å dele litt av sitt eget liv fra hun kom til New York første gang som vinner av en stilkonkurranse arrangert av Fædrelandsvennen, fra et studieopphold i Minnesota, fra sin familie med ektemannen Arpad som er ungarer, og om sine fire barn – og om oppvekst og liv i hjembyen Mandal – en perle på Sørlandet. Alt dette, og mye mer, vever hun inn i teksten med anekdoter hvor internasjonal politikk når det gjelder demokratiet settes inn i en ramme hvor mye blir håndgripelig.
Dette er ikke noe lett grep. Snarere en hårfin balanse som kan gli over i det private, men Janne er personlig – og det står hun seg på. Det hun forteller fra sitt eget liv – om familie, opplevelser, hjemsted er hennes – og at hun skriver om dette gjør boken til et mer personlig dokument. Det liker jeg.
Så kan man være enig eller uenig i Matlarys politiske synspunkter, vurdering og annet, men det som er hennes, er hennes. Og riktig fornøyelig blir det da hun forteller fra et Segerstedt-seminar i Sverige. Torgny Segerstedt var omtrent den eneste som våget å tale nazismen midt imot i Sverige i slutten av 1930-årene gjennom sin avis i Göteborg, og Matlary deltok på et seminar til Segerstedts ære hvor «det skjøre demokratiet» var tema. Her gikk det riktig galt.
Det kom ikke av at svenskene ikke er opptatt av og interessert i demokratiet og de demokratiske spilleregler, men den svenske og den norske kulturen kolliderte – og vi fikk nok et eksempel på hvor langt nordmenn og svensker dessverre står fra hverandre. Det som skulle være berikende ble på en måte en smule pinlig og splittende. Og det er kanskje da – også da – demokratiet settes på prøve? Leseren kan jo gjøre seg opp sin egen mening; det er et «svennestykke» i tverrkulturell forståelse.
Demokrati er vanskelig, men ikke umulig. Demokratiet koster, men det er den beste styreformen vi har sett i verden hittil. Matlary skriver om mange plusser – ikke noen minuser – og hun bevarer troen på enkeltindividets rett til å mene, si og skrive hva en vil gjennom alle bokens kapitler.
Det er grunn til å bli med Janne Haaland Matlary på den reisen hun gjennom denne boken har lagt ut på. Den inkluderer flere land og gir leseren innblikk i mange ting som det ellers ikke hadde vært mulig å få tak i. Janne skriver for et bredt publikum med boken «Demokratiets langsomme død» – den er for lesere som deg og meg.
Demokratiet tror på menneskeverdet og menneskets rett til å være seg selv – og menneskets ansvar i fellesskapet. I denne kongruensen - når det er samsvar mellom ord og handlinger, tanker og følelser – da har demokratiet størst mulighet; også til å overleve. Styrken i kongruens ligger i at det vi sier, stemmer overens med det vi gjør og føler.
Der har mange, ikke minst politikere og statsledere, mye å lære. I 2022.
Jørn-Kr. Jørgensen