Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
India-på vei mot hindunasjonalisme
Hva skal vi si om det veldige landet India? Få eller ingen land er som India med sine vel 1.3 milliarder mennesker og 28 delstater. Det er sagt at India er verdens største land med et velfungerende demokrati. Det ikke så mange vet lenger, er at en av de 28 statene, Kerala, i 1957 ble kommunistisk styrt gjennom et demokratisk valg.
Men nå røyner det på med demokratiet i India; i alle fall hvis vi skal tro en splitter ny bok på norsk – «India - på vei mot hindnasjonalisme» av Elisabeth Eide og Terje Skaufjord. « ...statusen som demokrati er truet...». skriver de to innledningsvis.
Det er ikke ofte det kommer en bok om India på norsk. Derfor – derfor også – er det grunn til å rette oppmerksomheten mot denne store, gedigne boken som avgjort er med på å fylle ut et hull i kunnskapen om både Asia og India.
Samtidig som India er kalt «verdens største velfungerende demokrati», er det også kalt «verdens mest flerkulturelle land». Det er neppe noen steder i verden hvor så mange kulturer og religioner møtes. Siden frigjøringen av India fra britene i 1947, har det gått bra. Nå spørs det.
Majoriteten av Indias befolkning er hinduer og det hevdes – antageligvis med rette – at hinduismen er det som fremmes som Indias ekte kultur. Det virker som om en del av nasjonalismen i dette vokser fram på naturlig måte, helt uavhengig av politikk. Dette gjør at hinduismen stadig får et større grep om den enorme befolkningen, og da kan deler av demokratiet vakle.
Men i India kan alt skje. Det er et sammensatt, rikt, saftig og modig land som både «tør, vil og kan» og som viser og viser igjen at det har ressurser langt ut over det som kanskje er normen i et utviklingsland. India ligger langt fremme på en rekke området - datateknologi, produksjon av medisiner, produksjon av biler, filmproduksjon, visse spesialiteter innen medisinen – f.eks. øyet – og mye annet. Det er, og har vært det lenge, et land i vekst langt mer enn det Vesten har vært villige til å ta inn over seg. Det ikke bare «spirer og gror» i det moderne India; det blomstrer. Mao sa: «La de hundre blomster blomstre» – et uttrykk for å oppfordre til å få ideer fra mange ulike kilder. Det gjør det i India mer enn noen gang tidligere.
Foreliggende bok tar oss igjennom deler av dette. Det er spennende å lese – og ikke minst interessant å følge samfunnsutviklingen. De to forfatterne «kan» India og formidler trygg og sikker kunnskap.
På den annen side – og den er like viktig som alt annet – India er et så sammensatt land, så innvevd i mange ting, at det er vanskelig å ta tak i en tråd og nøste seg til bunns. Politisk er India en slags heksegryte med allianser i nær sagt alle retninger – og selv hindukulturen spriker når den gås etter i sømmene som det meste av det andre som tar opp i seg det som skjer i tiden. På den måten kan man si at India er et dynamisk land som hele tiden er i forandring. Når de to forfatterne nå skriver om «hindunasjonalisme» er det derfor grunn til å være på vakt og forsøke å få tak i: Hvilken utvikling er det som nå er på gang? Og kanskje fremfor alt finne ut om det er til folkets beste. I India er det sterke krefter og sterk vilje til det meste.
Inderne er et stort og stolt folk uansett hvilken religion og subkultur de kommer fra. Tanken om «Mother India» holdes høyt i hevd. En skal ikke gå mange skritt i Sør-India over grensen til Sri Lanka før tonen er en helt annen. Stoltheten forsvinner, nesten, og det «vannes ut».
Denne boken bør leses som det den er: et dokument inn i vår samtid. På plussiden noteres det at boken i et tillegg inneholder en forklaring på partier og organisasjoner – hvem som er hvem – i det man på kjøkkenspråket kaller «biryani» - det som er «stekt og ristet».
Jeg anbefaler «India - på vei mot hindunasjonalisme» til alle som vil forstå og forstå mer. Den gir solide kunnskaper for egne meninger. India ser ut til å være «a never ending story» - spennende, engasjert og alltid levende.
Jørn-Kr. Jørgensen