Per Vaglum
Jeg elsker, jeg lever
Nesten helt uten filter forteller Per Vaglum i sin siste bok «Jeg elsker, jeg lever» to vakre kjærlighetshistorier; en om hovedpersonens (Simon) kone og en om hovedpersonens kjæreste. Det er intet trekantdrama, men en roman om hvordan det lar seg gjøre å møte kjærligheten på nytt.
Plottet er dette: Simon er lege – psykiater – og gift med en svensk kvinne som Simon plutselig en dag finner død på kjøkkengulvet. Etter hennes uventede og plutselige død bestemmer han etter noe tid å gå opp veiene der de to traff hverandre i Stockholm som unge leger for at han ikke skal glemme henne og for at hun fortsatt skal være nær. Gjennom linjene skimter vi et godt og stabilt ekteskap, ikke bare på roser riktignok, men så nært og ærlig at «jeg elsker deg» var et uttrykk som ble brukt både titt og ofte.
Men så dør hun, og Simon og deres kirurgsønn Sture blir sittende igjen alene. Sistnevnte har ungdommen foran seg; for Simon er det omvendt ved pensjonsalderen. Han er på en, to, tre og langt fortere enn han hadde tenkt, blitt enkemann – og litt alene.
Men en dag reiser han fra Oslo S med reiseveska full av aviser, to bøker og en matpakke med tre skiver brød. På Stockholmstoget finner han sin plass og sidesetet blir okkupert av en kvinne som er på reise fra Oslo til Stockholm etter et møte med byråkrater i «byen med det store hjertet».
Det er mange som har opplevd denne situasjonen: Truffet en medpassasjer på en lang togreise og kommet i snakk om «vær og vind». Først forsiktig, med blikk og enstavelsesord, så mer direkte, konkret og fortellende. Det opplevde Simon, og som den ene byen etter den andre passerte, bygget de opp et slags tillitsforhold slik at når toget kom til Stockholm var ikke Lisa (som medpassasjeren het) fremmed for å fortsette kontakten. – Jeg jobber i Helsedepartementet, sa hun og forsvant med sin møtende datter ut i storstadens vrimmel.
Det er som den gryende kjærlighetens koder spiller på hele sitt register, og får frem den nysgjerrigheten som skal til for fortsatt kontakt. Enskjønt - der i «söta brors» hovedstad kunne de gått hvert til sitt og aldri sett hverandre igjen. Men livet selv ville det annerledes og gikk – som det ofte gjør – sine egne veier.
Etter en tid i Stockholm tar Simon en dag mot til seg og ringer Lisa, de møtes og gjennom mange møter utvikler de en ny kjærlighet, en moden og voksen kjærlighet som bygger både på en forelskelse og et ønske om «jeg vil deg vel». Igjen får leseren oppleve at kjærlighetens veier er uransakelig. Bare den som tror det og har opplevd det, vet at det er sant. «Det kan ei forklares, det må blott erfares.»
Men hva med Simons første kone. Ble hun glemt «i et glass hvitt» og en uendelighet av lunsjer og middager? – Nei, og det er kanskje her at Per Vaglums bok har sin store styrke. Han har med seg minnet om sin kone hele veien. Snakker åpent om henne med Lisa, slik hun forteller om sin eks-mann, og sammen finner de en felles forståelse som bindes sammen av den vidunderlige kjærligheten for hverandre. Men også tvilen, usikkerheten og famlingen. Er det ikke fint?
Det finnes enkemenn og enker i både Norge som i Sverige som blir sittende, i forholdsvis ung alder og relativt friske, ensomme, tenkende, lengtende, sørgende, mismodige og med mantraet «det var bare en for meg». Men – livet går videre. Og hvis man velger et liv i ensomhet og nærmest forsakelse, så er det et valg. Et annet valg er å møte mennesker, vise ansikt, leve livet – og leve kjærligheten. Det valgte Simon i det øyeblikk han ble klar over at det var mulig uten å forlate sin første kjærlighet. En ny kjærlighet avløser en gammel uten at den gamle dør. Det er realiteten om man åpner opp for det – og vil det.
Per Vaglum som er lege, psykiater og psykoanalytiker har skrevet flere bøker – både fagbøker og romaner med faglig kontekst. «Jeg elsker, jeg lever» er kanskje hittil hans beste bok. Alder er ingen hindring.
Jeg er sikker på at Karin sitter et sted «der oppe» og jubler og følger med.
Jørn-Kr. Jørgensen