Aage G. Sivertsen
Rinnan-banden-infiltrasjonen, torturen, oppgjøret
Nesten enhver Trønder med noen år på baken kjenner navnet Henry Oliver Rinnan, og nesten ethvert menneske i Norge som er 50-60 år har hørt om Rinnan-banden; en av de verste terrororganisasjoner som opererte i Trøndelagsfylkene under krigen, ja, kanskje i hele Norge.
Det er skrevet bindsterke verk om Rinnan og hans bande Rinnan-banden eller Sonder-abteilung Lola som nazistene kalte bandelederens destruktive virksomhet. Nå er det kommet en rykende fersk bok skrevet av Aage G. Sivertsen med tittelen «Rinnan-banden-infiltrasjonen, torturen, oppgjøret»; en detaljrik bok som forteller om bandens spede begynnelse og vekst frem til rettssaken etter krigen som førte til at flere av Rinnan-bandens medlemmer ble dømt til døden. Bandelederen ved å trekke på smilebåndet da dommen ble lest opp. Det var ikke uten grunn har bar et skilt med «1» - en ener han aldri var og aldri ble, men som han på en forunderlig måte tilranet seg ved sin virksomhet med Misjonshotellet i Trondheim som base.
Allerede fra guttedagene var Henry Oliver Rinnan en taper hjemme i Levanger. Da krigen kom til Norge i april 1940 meldte han seg til tjeneste for de norske styrke og et stykke på vei var han med i frihetskampen, men etter hvert som krigen utviklet seg ville det seg annerledes og unge Henry kom skritt for skritt inn i nazistenes tjeneste og ble til slutt leder av en hel bande med kvinner og menn som var villige til å samarbeide med nazimyndighetene for å fremme deres ideologi og tenkesett. Enskjønt - jeg er ikke så sikker på om Rinnan og hans kumpaner visste så mye om nazistisk teori. Kunnskaper var aldri Henrys sterke side - hverken i skoledagene eller senere i livet. Det handles mest om makt og kanskje tilfredstillelse av egne behov.
Det var som agent, medløper, sjøfør, kommunikator og sexovertaler Rinnan hadde sin sterke side. Alt brukte han i forhold til bandens medlemmer som holdt til i Bandeklosteret i Jonsvannsveien 46 på Øvre Singsaker i den gamle Stiftsstaden hvor bandens medlemmer drev en utstrakt tortur av norske patrioter.
Henry Oliver Rinnan var også ekspert på å knytte til seg negative kontakter - agenter som trodde de jobbet for Hjemmefronten, men som i realiteten hjalp nazistene med informasjon og verdifulle opplysninger for å foreta arrestasjoner og annet for å svekke norsk motstand.
Aage G. Sivertsen har skrevet en delvis personlig bok i det møtet leseren får med Rinnan og hans bande. Boken er full av detaljer og navn, og for den som opplevde dette eller er i slekt med dem som er omtalt i boken, har dette selvsagt stor interesse og verdi. På den annen side er detaljene også med på å fylle ut historien hvite flekker som og Sivertsens bok fylles ut og danner et slags «hele» for historien om noe av det mest forhatte i Norge både under og et stykke etter freden brøt løs i 1945.
Det er lærerikt å lese Aage G. Sivertsens bok. For lesere i Trøndelag har den særlig verdi. Den forteller om vår nære fortid på en tilgjengelig, enkel og direkte måte - noe som gir boken, til tross for emnet, både en viss spenning og «glød».
Jørn-Kr. Jørgensen