Eirik Leien og Svein Henrik Pedersen
Jugendguiden for Trondheim
Arkitektur er for alvorlig til å spøke med. De fleste arkitekter vet hva de vil, og de gjør stort sett som de vil og får viljen sin. Da jugendstilen ble innført innenfor arkitekturen på 1800-tallet som en reaksjon på den «akademiske kunsten», var det kanskje nettopp noe av dette som lå til grunn.
Hele byer fikk jugendstilen mer eller mindre som kjennemerke, og det er nok å kaste blikket på Ålesund. Der finnes den alle steder, men også i stiftsstaden Trondheim - og nå er det kommet en jugendguide for den som er interessert i slikt, nettopp for Trondheim by skrevet av Eirik Leien og Svein Henrik Pedersen.
Dette er en bok som er langt mer enn en guide. Det er en førstehånds innføring i en spennende byggestil vi ikke finner lenger, men som er - der den er bevart - blitt stående som en monumental perle fra tidligere tider og som forteller om «forna dars» arkitektoniske uttrykk. Det er spennende om man først setter seg inn i det.
ugendstilen henter sin inspirasjon i naturens livskraft og linjeføring og setter kvalitet og ærlighet til materialene høyt. Det er også et økt søkelys på det funksjonelle. Dette er - om ikke unikt - så den måten bygg fungerer på i Norge. Litt tungt, kanskje, men svært brukbart for formålet: jugendstilbygg er funksjonelle og «slitesterke».
Guiden tar oss inn i dette landskapet. Fra hus til hus i Trondheim får vi vite historien om arkitekter, bakgrunn og detaljer. Boken er et helt leksikon om mange hus i Trondheim. Det er god og nyttig historie for enhver som enten bor i byen eller kommer dit som turist. Jo mer man vet om stedet hvor man bor og besøker, jo rikere og mer interessant blir det å ferdes i byens gater. Rikdommen ligger i sammenligningen mellom kunnskapen og det man ser.
Men alt har en slags bakside: Jugendstilen ble ofte mot sin opprinnelige tanke, svært kostnadskrevende. Som interiørstil ble den brukt på hoteller og restauranter, eller for folk som hadde penger mellom hendene og et romslig budsjett. Av og til var det derfor bare enkelte elementer som ble brukt. I Trondheim kan man se det på f.eks. balkongrekkverk og inngangspartier. Jugendstilen forente seg av og til gjerne med nybarokken og dannet en form for jugendbarokk som preget mange nokså anonyme leiegårdsområder i europeiske storbyer. Det skjedde også i Trondheim.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette nærmer seg vitenskap som folk flest ikke har tid til å bry seg om enn si sette seg inn i. Det blir for omfattende, komplisert og for innviklet. Men boken «Jugendguiden for Trondheim» hjelper til et stykke for å forstå noe av dette. Med foreliggende guide i hånden kan man utøve «turisme på et avansert plan». Det er spennende når man først setter i gang, og det er stadig nye oppdagelser underveis.
Jugendstilens utbredelse varte ikke lenge. Med sin nyskaping, fantasi og oppfinnsomhet var den både elsket og hatet. Den hadde sitt høydepunkt rundt århundreskiftet 18-1900, og ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914, var den så godt som borte.
Jørn-Kr. Jørgensen