Anne-Britt Harsem
Din vilje skje
Hva er det viktigste budskapet i Anne-Britt Harsems siste bok «Din vilje skje»? Boken er en smule forvirrende stykke arbeid som forteller om en ung jente og hennes familie – og hennes far som tar helt av i forhold til karismatisk kristendom og gjør den til «det eneste ene» som har betydning i livet. Ikke noe over, ikke noe ved siden, men en masse dritt under. Ærlig og for så vidt rett på sak.
Men hva er det viktigste i boken. Hva er budskapet? Hva er «bottom line»? Anne-Britt Harsem konkluderer på en måte i boken – kanskje uten at hun selv vet det – etter min mening – i denne setningen: «Selv har jeg aldri følt mer fordømmelse enn i rom som skal være Guds hus. Jeg var elsket så lenge jeg var med, men den dagen jeg virkelig trengte dem, da var jeg alene.»
Dette er den bitre erfaringen mange som har sluttet seg til ulike typer menighets- og kirkesamfunn har gjort – enten det er den karismatiske bevegelsen eller Jehovas Vitner. Og det er nesten bibelsk: «Den som ikke er med meg, er mot meg.» Vi blir stående bare med en ting og ett begrep: nestekjærligheten. Den er det mange som glemmer underveis – i sitt mas og kav etter høyere halleluja-rop og strev etter penger i kollektbøssen, selvopptatthet og i noen grad fordømmelse av andre for hva de tror på.
Dette forteller Anne-Britt Harsem inngående om. Ikke underlig at bokens hovedperson ble ødelagt følelsesmessig. Det stedet hun fant ro, omsorg, varme og nestekjærlighet, var på gata – blant «disse mine minste små» (for å holde meg til bibelsk terminologi). Blant rusgiftmisbrukere, småkriminelle og «gatens løse og fri fugler». Sannheten er kanskje at deres erfaringer har gjort dem til mennesker og medmennesker?
Harsems bok er rystende å lese. Rystende fordi den riktignok til slutt forteller om håp, men ikke mye håp underveis. Snarere dom og fordømmelse – og kloakk for alle penga. Det er ikke typisk påskelitteratur.
Forfatteren har skrevet mange bøker tidligere. Denne boken er svært annerledes. Den forteller om «mørke sinn», men på en helt annen måte enn hennes tidligere produksjon. Hun skriver greit og levende, men forvirrende og uten «tid og sted». Vi får riktignok vite om f.eks. Aage Samuelsen – Herres Hurragutt – og på en flott måte trekker hun nettopp han frem i lyset som ble «hundset og slått» av pinsebevegelsen før det – endelig – kom til et forlik og Aage ble «stueren» som de andre. Men da var han en gammel mann og det var i seineste laget. Dessverre. Aage kunne ha gitt pinsebevegelsen en renessanse som andre ikke klarte. Anne-Britt Harsem sørger for en smule rehabilitering.
«Din vilje skje» er en interessant bok å lese fordi den tar leseren med gjennom en verden få – heldigvis – kjenner. Det gjelder å være på vakt. Før man aner det kan det som skal være godt og byggende bli vondt og destruktivt i ens liv. Da kan det være for seint. Boken er derfor et slags rop om «Se deg om!» og «Vær på vakt!» Over alt finnes det «ulv i fåreklær» – fortsatt for å holde meg innenfor den bibelske terminologien.
Men når alt dette er sagt: Denne boken roper på en forlagsredaktør som burde ha ryddet opp i «tid og sted» og gitt Anne-Britt Harsems tekst en landskaps-plassering. Det hadde «Din vilje skje» stått seg på.
Jørn-Kr. Jørgensen