Siden 1929 har 102-årige Malmfrid Hommeland holdt til i Grindaholen på Lye. I dag bor fem slektsledd på familiegården. Ikke alt var bedre før, men utfordringene med gårdsdrift var ganske annerledes, mener sønnen Peder Hommeland (78).
- Hadde jeg vært ung i dag, ville jeg aldri blitt gårdbruker, sier 78-årige Peder Hommeland og kikker på mor si, Malmfrid Hommeland, som følger nøye med på hva som sies i stua hennes. Det er mange stemmer å holde styr på når hele familien hennes er samlet, hele fem generasjoner gårdbrukere er tilstede. Selv kjøpte Malmfrid og ektemannen bruket i 1929, altså da Peder var tre år gammel. Vann og strøm ble lagt inn i 1940, noe Malmfrid husker svært godt.
- Julaften 1940. Da innvia vi komfyren. Da hadde de fleste andre gårdene hatt strøm en god stund. Jeg husker vi satt i vinduet og så når de andre tente lysene, forteller Malmfrid.
Familiesamdrift
Innlagt vann og strøm til tross, gårdsdriften bar stort sett preg av sjølberging til et godt stykke etter krigen. Men ny mark ble stadig brutt, og etter Peder overtok og traktoren var kommet til gårds, begynte driften å få inntekter. Peder fortsatte med kyr og sauer, og etter hvert sto det også 20 sugger på båsene.
- Peder var første mann med traktor på Lye, og var blant de aller første som begynte med griser, forteller Peders svigersønn, Jostein Stokka. Det er Jostein som driver gården i dag, sammen med kona Møyfrid og dattera Ragnhild og hennes mann Morten Dyngeland. På fanget til Ragnhild sitter Maria (3), femte generasjon på familiegården
- I dag har vi et lite familiesamdrift. Kyr og melk er hovednæringen vår, men vi har også griser og sauer, forteller Ragnhild.
Høyt endringstempo
Det har gått en del år siden Peder forlot gårdsdrifta, i 1981 tok yngre krefter over. Men fra huset sitt på Lyefeltet har han kort vei til gården. Og han er innom både titt og ofte. Men ikke alt som i Peders tid som aktiv gårdbruker.
- I dag er det krav og restriksjoner på alt. Og det kommer stadig nye regler en gårdbruker må forholde seg til. For meg virker det umulig å holde tritt med alle endringene og reguleringene samtidig med at driften skal være lønnsom. Ta bare dette med spaltegulv for kyr. Innen noen år må alle som holder kyr ha spaltegulv slik at de kan gå fritt. Stor kostnad, liten gevinst, konkluderer Peder. Svigersønnen Jostein har mange og sterke meninger om emnet krav og reguleringer, men holder seg behersket.
- Vi har alltid levd med reguleringer, og reguleringer må vi ha. Men dagens endringstempo og uforutsigbarhet, er ødeleggende. Heldigvis er kona mi, Møyfrid, lærer. Det er hennes inntekt vi lever av. Pengene fra gården må brukes til å investere i driften av gården. Med nye landbruksoppgjør kommer nye krav. Hvis vi skal fortsette å drive gård, så må vi investere på nytt. Den bonden som slutter å investere i henhold til reguleringsendringene fra myndighetene, må kutte ut, forteller Stokka.
- En måte å si det på, er at dagens bønder er husmenn under kapitalmakta. Vi får ikke mer for melka selv om vi legger penger ned i nytt utstyr. Prisøkningen på mat skyldes ikke bøndene, det skyldes mellomleddet. Se på Rimi-Hagen og forstå helhetsbildet, utdyper Stokka.
Forvalter, ikke gårdbruker
Men selv om utfordringene ikke mangler for Jostein Stokka og resten av familien, er han klinkende klar:
- Jeg er meget stolt av å være bonde på Jæren. Bondeyrket er fremdeles det viktigste yrket i verden. Hadde jeg fått valget på nytt, ville jeg fortsatt blitt bonde. Det er ikke en dag jeg ikke tenker på hvor heldig jeg er som får lov å være gårdbruker. Eller rettere sagt, å være forvalter. Og ikke bare forvalter vi jord og land, men også tradisjoner og kultur. Og akkurat det er en solid motivasjon. Hvert fall for meg, sier han og gir ordet til dattera Ragnhild som nettopp er hjemkommet fra sykehuset med barn nummer to. Fra før har hun og mannen Morten Dyngeland treåringen Maria som kanskje tar over gården om en god del år.
- Det er klart det er litt spesielt å gå her på kjelvene hvor mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har jobbet på. Og det er viktig for meg å ha dem rundt meg. Men det er ikke tradisjonen som gjorde at jeg ble bonde. Det var lysten som gjorde det. Jeg ville bli gårdbruker. Og det er jeg glad for. Selv om det ikke er helt hva jeg hadde forestilt meg, smiler Ragnhild.
Er ikke maskiner
For da Ragnhild gikk på skolen og skulle bestemme seg for valgfag, fant hun og foreldrene i samråd ut at maskinskriving, nei det hadde en bonde ikke særlig nytte av.
- He, he. Det kan jo angres på i dag. Nå skal alt søkes om og klareres og dokumenteres. Aller helst i tre eksemplarer. Men det er ikke noen grunn til å gi seg. Jeg valgte dette yrket fordi jeg har tro på et liv som bonde, sier Ragnhild med fasthet i stemmen.
- Det er klart det er mulig å leve som bonde på Jæren også i framtida. Med de forholdene som er her, er alt mulig. I dag er det kanskje de politiske utfordringene som er de største for oss bønder. Det er nødvendig med langsiktighet i rammeavtaleverket. Nå er det nesten umulig å planlegge, poengterer Ragnhild før pappa Jostein igjen tar ordet:
- Materielt sett har vi det bedre i dag enn da både Peder og Malmfrid drev gård. Men om livskvaliteten har økt, tviler jeg på. Før kunne bonden kvile når hesten måtte kvile. I dag har vi maskiner som kan gå hele døgnet. Men bonden må fremdeles kvile av og til.
Av Frank Bertelsen og Scott Johnsen (
Redaktør -