Pål Grøndahl
Psykopatiske personligheter
Et skjellsord på norsk når alt tårner seg opp og det håpløse er nærmeste utvei, er ofte «psykopat». Du er psykopat! – eller når samlivsproblemene ikke lar seg løse: «Jeg lever sammen med en psykopat!» – Vi bruker uttrykket «psykopat» både titt og ofte, og de fleste misbruker ordet «psykopat» fordi de fleste ikke vet ikke hva det betyr eller hva ordet inneholder.
Nå er det kommet en bok som rydder opp i denne begrepsforvirringen. Psykologspesialist Pål Grøndahl har skrevet boken «Psykopatiske personligheter», og leverer et arbeid som bør få stor utbredelse blant folk som har med mennesker å gjøre.
Her beskrives den ene personligheten etter den andre. Gjennom kasuistikker får leseren innblikk i en sjelden verden hvor Grøndahl både forteller fra sin praksis og hvor han henter eksempler fra utlandet. Dette gjør foreliggende dokument til et unikt dokument som kaster lys inn i en vanskelig diagnose – både å stille og til å leve med, mest for omgivelsene. Men Grøndahl assosierer også over spørsmålet: Hvorfor vil en psykopat seg selv så vondt? Det er en interessant problemstilling som vi aldri har sett løftet frem før, uansett hvor mye psykopatlitteratur som finnes i bokhyllene. Noen steder forteller forfatteren også om sine feilbedømmelser – eller ting han i konsultasjonen overså!
Det er både uetisk og moralsk betenkelig at vi mennesker setter diagnoser på hverandre. Kanskje vi skal beflitte oss på å diagnostisere oss selv? Denne boken er imidlertid et hjelpemiddel som kan gi visse retninger for å finne ut av det som er like vondt som vanskelig.
Det er ikke problematisk å forstå at i omgangen med andre mennesker både privat og i arbeidslivet er det fristende å undres mange ganger. Er det mulig? Er hun psykopat? Men vær snever og «gjerrig» i og med konklusjonen. Det er lett å trå feil.
Overfladiskhet og glatthet – og mangel på empati – er tegn psykopaten legger for dagen. Men det er langt fra sikkert at enhver som har slike tilsynelatende kvaliteter er psykopat. Det skal mer til, og Grøndahl peker på verktøy som kan brukes i denne prosessen. Dette er imidlertid en jobb for spesialister, men det er lov å lese seg frem til selv de trangeste irrganger i menneskesinnet.
Å behandle en psykopat er ikke gjort i en håndvending. Snarere tvert imot. Man kan ta opp kampen og bli der man er – eller man kan gi opp, og «flykte». I svært mange tilfeller er det siste det beste. Dessverre, for dette er ofte mennesker vi også har lært å sette pris på og er glade i. Det er det som gjør utelukkelse så vanskelig. – En trøst kan det være at psykopatien kan avta med alderen, og at de fleste blir mildere med årene. Men hvilken skade, hvilken skam og hvilke traumer vedkommende da kanskje har skapt, kan vanskelig veies opp med en noe mildere oppførsel.
Nei, dette er ikke lett. Men det som uansett nytter er å sette seg inn i emnet. Det er spennende og de fleste vil på en eller annen måte kjenne seg igjen i Grøndahls beskrivelser. Ikke fordi du og jeg er psykopater, men fordi vi er mennesker.
Det gjør oss sårbare og mottagelige for alt.
Jørn-Kr. Jørgensen