Øyvind Lunde
Erkebispegården ved Nidarosdomen
Boken om Erkebispegården i Trondheim er det bare å bli imponert over. Øivind Lunde har skrevet er verk uten sidestykke som forteller detaljert og korrekt om Erkebispegården fra 1153 og frem til våre dager. Det er en tidsepoke på 870 år plassert mellom to gedigne permer, noe som gjør denne boken til det vi trygt kan kalle både et oppslagsverk, et leksikon og en coffee table-book. Dette er imponerende flott.
Med presis tekst, bilder, tegninger, oversikter og plansjer forklares det meste av det som har med Erkebispegården å gjøre.
Så og si vegg i vegg med den ikke mindre imponerende Nidarosdomen ligger Erkebispegården. Som et landmerke over både gammel og ny historie kneiser bygningene i det som må være Norges beste og flotteste historiske omgivelser.
Erkebispegården betyr mye for det norske folk. Her er landets mest verdifulle historie samlet om biskoper og konger, prester og prelater – og folk flest. Her er det noe alle kan identifisere seg med og være en del av. Dette er kultur – norsk kultur og tradisjon, og jeg nøler ikke med å kalle det Norges gull.
Øivind Lundes bok er en reise i alt dette. Han tar for seg hva Erkebispegården inneholder og beskriver det ned til nesten hver minste detalj. Det blir hverken kjedelig eller trøttende, men historisk interessant og opplysende. Boken er norsk sakprosalitteratur på sitt aller beste og både bør bli – og er allerede – et standardverk om Erkebispegården. Maken finnes ikke.
Det kan fortelles mye og mange om Erkebispegården. Det beste er å lese selv og leve i den fornøyelsen det er å tilegne seg dette stoffet.
Men en ting skal nevnes fra vår moderne tid. I midten av august 1983 blant deler av Erkebispegården. «Bare fra Hjemmefrontmuseet ble noe reddet ut», skriver Lunde. – En brann på et sted som Erkebispegården må være noe av det verste som kan se. Helt uerstattelig historie var borte på et blunk. Men hva gjorde trønderne? – Jo, de bygget det opp igjen! Riktignok med nye bilder og nytt innhold – og nye gjenstander – men likevel: Troen på at historien skal og må leve videre slapp aldri taket. Det er det grunn til å være takknemlig for. Erkebispegården skinner!
Det er ikke vanskelig å finne superlativer om Øivind Lundes bok, men hvis jeg likevel skal nevne noe som kunne vært annerledes, er det forsidebildet. Det er for «platt». Et detaljbilde eller et septer hadde vært bedre; i sprakende farger. – Og en ting til: Boken er stor og tung og egner seg ikke for sengelektyre. Kanskje to bind hadde vært like godt?
Dette er norsk historie fremstilt på aller beste måte.
Jørn-Kr. Jørgensen