Ivo De Figueiredo
Stormen
Da Edvard Munch døde i 1945 testamenterte han alle sine malerier til Oslo kommune. Det gikk noen år før kommunen fikk bildene opp på veggen. Først i 1963 ble Munchmuseet på Tøyen åpnet og ga publikum raus tilgang til mange av Munchs bilder; bilder svært mange aldri hadde sett før de hang på veggen i et supermoderne museum vår by aldri hadde sett før. Det var stort, ja, større enn stort. Folk kom fra hele verden for å se og oppleve. Edvard Munch var ikke hvem som helst.
Selv begynte jeg i 1. klasse på Tøyen skole i 1963 og hadde min daglige skolegang forbi Munchmuseet. Det var som om verden flyttet opp til oss på Tøyen og vi fikk oppleve suset fra den store verden; enskjønt sirkustomta lå vegg i vegg hvor både sirkus Arnardo og Berny fikk boltre seg.
Vi trodde Munchmuseet var kommet for å bli. Men den gang ei. Nye Munchmuseet ble innviet i Bjørvika i 2020 i en høy bygning med en knekk på. Det viste seg å være vinduer mot byen; en fiffig arkitektonisk detalj. Kunst vil noen si.
At Munchmuseet ble flyttet fra Tøyen til Bjørvika var et tap – både for Tøyen og for de menneskene som bor rundt museet. Finkulturen hørte liksom ikke hjemme her på østkanten. Den ville trives bedre i sentrum.
Tilbake sitter mange Tøyenbeboere med et tomt hull i sin kulturelle sjel og oppdragelse. Det som var er ikke mer. Det er dessverre mer politikk enn kunst – og kunstens vilje er å se mens oppgaven svært ofte er å vekke følelser. Så får den enkelte ta stilling til hva som er hva.
Et slags «plaster på såret» er å finne i årets bokhøst. Biografforfatteren Ivo de Figueiredo har skrevet en praktfull Munch-biografi med tittelen «Stormen»-bind I. Det er blitt en nydelig bok som forteller om Edvard Munch på godt og vondt – fra fødselen og fremover. Til og med det første fotografiet av han er gjengitt – en liten, våken gutt med åpne øyne. Det skulle bli noe av han og han skulle innta så å si hele verden med sine bilder og bli kjent «like til berget det blå».
Det er spennende å lese om Munch. Selv om han for denne anmelder tilhører barnelærdommen, er det mye nytt å lære i denne boken. Den er også godt skrevet og tar leseren på en elegant måte inn i og gjennom Edvard Munchs liv. Her har mange mye å lære.
Det hviler noe litt uforløst over Edvard Munchs liv. Han sa og gjorde mye underlig, men kunsten hans var det aldri tvil om. Den holder – og det forteller Ivo de Figueiredo om på en utmerket måte. Dette er meget bra saker og en biografi som hevder seg godt i litteraturen.
Bind I bør leses flere ganger og mens vi leser kan vi vente på bind II. Det vil helt sikkert også bli å finne i bokhyllene på Tøyen! Edvard Munch og hans kunst er for evig og alltid i våre hjerter.
På Tøyen heter Munchmuseet fra 1963 nå «Gamle Munch»!
Jørn-Kr. Jørgensen