Når familien til Liv Klepp besøkte venner som hadde piano, klarte ikke tiåringen å holde fingrene fra tangentene. Hun bare måtte spille. Til slutt tok moren steget og brukte hele tusen kroner på et piano til den ivrige datteren. Det resulterte i årevis med spilleglede, og en karriere som klaverpedagog.
Nå er Klepp pensjonert, men hun har fortsatt elever på klaverkrakken hjemme i stua i Nærbø sentrum.
- Hvordan lyder klaveret?
- Vil du at jeg skal spille nå?
- Ja takk, gjerne.
Klepp setter seg noe motvillig foran tangentene. Hun har ikke vært utøvende pianist, så tanken på å ha en forestilling virker litt fremmed. Men når fingrene først danser over tangentene, og foten til pedagogen beveger seg i takt med salsatonene, er den lille antydningen til motvilje forduftet.
Klepp har tilbrakt utallige timer på pianokrakken.
- Vi gikk jo bare på skole annen hver dag, så jeg kunne sitte og spille de dagene jeg ikke var på skolen. Den gang var det heller ikke så mye forstyrrelser av andre barn som kom og ringte på dørene. En gang i uken syklet jeg fra Laland til Bryne og tok timer hos en dame som het fru Natvig, sier Klepp.
- Hva spilte du?
- Vi spilte i grunnen alt mulig, både kjente sanger og klassiske verk. Valser av Strauss var veldig populært. Jeg var altetende.
- Ble det noen opptredener?
- Nei, ikke i de første årene. Men jeg var jo med i turnen. Når guttene og mennene turnet, da spilte jeg piano. Det var veldig kjekt, og også ærefult, minnes Klepp.
Eleven blir lærer
Klepp sluttet å gå til undervisning midt i tenårene. Da ble det handelsskole, kontorjobb, giftemål og barn. Det var først i syttiårene at tilfeldighetene ville at musikken skulle bli en større del av henne igjen.
- Klepp musikkskole var nylig blitt opprettet, og de søkte etter noen som kunne undervise på piano. Det var i 1970. Jeg ringte og sa at det hørtes interessant ut. Jeg hadde ingen lærerutdannelse, men litt erfaring som instruktør, og fikk jobben. Jeg merket at dette var kjekt, men at jeg måtte lære mer. Jeg måtte også ha et større repertoar, og lære mer om hva musikk er for noe. Da søkte jeg på musikkonservatoriet, forklarer Klepp.
- Hvordan var det?
- Det var knallhardt men veldig kjekt. Jeg hadde da tre barn i alderen halvannet til åtte år. Vi måtte øve i to til fire timer hver dag. Det var masse teori, og så måtte jeg jo holde huset i tillegg. Jeg hadde hele tiden elever som jeg hadde praksis med under studiene. Når jeg var ferdig hadde jeg papirer på utdannelsen, og fikk derfor fast ansettelse.
Den nyutdannede klaverpedagogen var på Klepp musikkskole fram til 1995. Deretter begynte hun i det som den gang het Hå musikkskole. Der var hun i full stilling for inntil to år siden. Da tok hun avtalefestet pensjon, og ble fulltids pensjonist i fjor. Men privattimer gir hun fortsatt, og det har hun tenkt å fortsette med.
Lærer fra grunnen
Elevene til Klepp er fra sju år og oppover, og de fleste er nybegynnere.
- Hvordan går du fram i undervisningen?
- De fleste kan kanskje litt. Jeg spør om de kan vise meg hva de kan, og da spiller de kanskje ”Lisa gikk til skolen”.
- Først må de lære tangentene å kjenne. De må lære å kjenne kroppen i forhold til instrumentet, understreker Klepp, og legger til at hun selv har hatt mye problemer med både nakke, rygg og skuldre.
- Det var ingen som stoppet meg når jeg satte i gang å spille. Det er ikke sikkert noen hadde klart å stoppe meg heller, sier hun og ler.
- Videre så må elevene lære seg å skille høyre og venstre. De må lære å bruke alle fingrene, det er veldig grunnleggende. Samtidig så lærer jeg dem noter gradvis, og utvider det hele tiden. De får også lekser og må øve hjemme.
- Jeg ser at noen har blitt fortalt at de må være forsiktige med tangentene. Men det som skjer når de er forsiktige er at de løfter på skuldrene, og det er ikke bra. Et piano flytter seg ikke. Det er viktig å få ut sin egen energi, og da skal en ikke være for forsiktig med tangentene, slår Klepp fast.
Lider uten piano
- Hva betyr musikk for deg?
- Det betyr utrolig mye. Når jeg giftet meg i 1961, så fikk jeg ikke pianoet med meg. Det gikk to år uten at jeg hadde piano. Det var så vondt at jeg nesten ikke ville høre på radioen en gang, sier Klepp alvorlig.
- Det høres kanskje utrolig ut, men jeg led av å ikke ha pianoet for hånd. Da jeg endelig fikk pianoet hjem løsnet det. Jeg koser meg virkelig med spillingen.
- Dessuten går vi en god del på konsert. Jeg er helt nødt til å gå på konsert, jeg har behov for det. Det er en helt annen opplevelse å sitte i en konsertsal enn å høre på en CD.
- Hva slags musikk hører du på?
- Jeg hører på alt mulig egentlig, men vi har abonnement på den såkalte fredagsserien på Konserthuset, og så går vi av og til på fullmånekonsertene, og andre lokale konserter. Jeg liker godt kammermusikk, og sang, sier Klepp og legger til at hun også har både sunget i kor og vært dirigent.
- Det går nok mye i klassisk. Det gir meg ro.
- Hva med såkalt populærmusikk?
- Så som Mama Mia? Det gir ikke den samme tilfredsstillelsen dypt inni meg, men jeg er åpen for det også i små mengder, avslutter Klepp.
Redaktør -