Lyrikkforlaget
Hans Østeng og Marianne Solli
Et speilbilde av livserfaringer
Den nye diktsamlingen «Arven og mennesket», skrevet av Marianne Solli og Hans Østeng, har nylig blitt lansert og vekker allerede stor interesse. Boken dykker dypt inn i temaer som arv, menneskelig eksistens og samfunnets påvirkning på individet.
Marianne Solli, som vokste opp i Alta som nesteldst av åtte søsken, har latt seg inspirere av sin barndom i diktningen.
- De første ni årene av mitt liv var vi bare tre, mine to brødre og jeg, så jeg ble nok påvirket til å bli en liten guttejente, sier Solli. Hun forteller om å klatre i trær og lære å bruke mannfolkredskaper, noe som har kommet godt med senere i livet når hun har snekret kompostbinger og badstuegulv.
Krigen satte også sitt preg på barndommen hennes. Familien bodde på gården Sollia, som ble liggende i en enklave da tyskerne okkuperte området og bygget en russerfangeleir like ved. Familien måtte avstå sitt største soverom til fire tyskere, som flyttet inn under krigsårene. Solli lærte seg tysk av de unge soldatene, samtidig som hun og hennes eldste bror fikk sin første seksualopplæring ved å tyvtitte på soldatenes kvinnebesøk.
Marianne skulle ha begynt på skolen under krigen, men foreldrene hennes ville ikke sende henne gjennom leiren, hvor det skjedde mye fælt som hun aldri har kunnet glemme.
- Mareritt om disse hendelsene har hjemsøkt meg nattetider i årevis etterpå, sier hun.
Lidenskap for å skrive
Ideen til «Arven og mennesket» har sine røtter i disse opplevelsene, og Solli har alltid hatt en lidenskap for å skrive. Hun forteller at hun en gang vurderte å brenne alle sine dikt, men et venninnebesøk i siste liten hindret dette. Etter god respons på sin forrige lyrikkbok, begynte hun å samle dikt til denne nye samlingen.
Marianne Sollis vennskap med Hans Østeng, som tidligere var blurber for hennes bok, førte til at de bestemte seg for å slå sammen diktene sine til ett manus. De deler en felles interesse for dikt, og har ofte utvekslet dikt for å finne passende tekster til taler ved minnestunder.
I sine dikt tar Solli opp temaer som fornorskingspolitikken og dens ødeleggende effekt på den kvenske og samiske befolkningen. Hun uttrykker sin sorg over tapet av språk og identitet som følge av flere generasjoners undertrykking. Samtidig berører hun personlige opplevelser som migrene og beskriver hvordan aurafasen kan være en nesten magisk opplevelse før smertene setter inn.
En dypere forståelse
Solli og Østengs diktsamling er et speilbilde av deres livserfaringer og refleksjoner.
- Jeg arbeider ut fra mitt eget indre liv, sier Solli, og legger til at leserne selv får bedømme om denne boken skiller seg fra andre. Østengs bidrag, med sin gammeldagse, drømmende måte å formulere seg på, skaper assosiasjoner og refleksjoner hos leserne.
Med «Arven og mennesket» håper de to forfatterne å nå ut til et bredt publikum og gi leserne en dypere forståelse av menneskets plass i verden. Selv om dette kanskje blir deres siste bok, er Solli åpen for hva fremtiden kan bringe.
- Jeg har alltid hatt lett for å le, og det hjelper veldig, sier hun. - Men jeg klarer også å være dannet når det passer.
Redaktør -