Forlagshuset Commentum
Jørn-Kr. Jørgensen
Mange mennesker har bidratt til å forme det politiet vi har i dag. Jørn-Kr. Jørgensen har jobbet i en årrekke i politiet og har tatt mål av seg å fortelle historien om mange av menneskene som har stått på for å sikre by og borgere mot kriminalitet og uhumskheter.
Jørn-Kr. Jørgensen har skrevet en rekke bøker om alt fra «Te med elefanter» i solskinnsparadiset Sri Lanka, til historien om slumsøstergeneralen Othilie Tonning i Frelsesarmeen. Nå har turen kommet til politiet. Gjennom tre bøker presenterer han historien om noen av menneskene som har vært med på å skape det politiet vi har i Norge i dag.
Helt tilfeldig er det imidlertid ikke. Jørgensen har nemlig 38 år bak seg som kommunikasjonsrådgiver i Oslo politidistrikt.
– For å gjøre en lang historie veldig kort: Da det gikk mot den tiden hvor jeg skulle pensjoneres, satt jeg med masse kunnskap og informasjon om mange mennesker i politiet. Da tenkte jeg, hva skal jeg gjøre med det, skal jeg glemme det? Det var en mulighet. Nei tenkte jeg, nå skal jeg sette meg ned og skrive en bok, og den skal jeg kalle Politiprofiler, forteller han.
Etter hvert som han begynte å jobbe med boka, skulle det vise seg at han hadde nok stoff til ikke bare ett bind til, men to. Bind II kom i 2024 og bind III planlegges til 2025.
DE GLEMTE KRIGSHELTENE
Ingen av bøkene er rene underholdningsbøker, men Jørgensen sier det ikke er til å unngå at de også inneholder litt underholdning.
– De jeg skriver om har vært borti til dels morsomme ting. Jeg forsøker å ikke være kritisk i det jeg skriver. Det skyldes trolig at jeg ikke er spesielt kritisk av natur. Jeg vil heller få frem det som er godt, trygt og sikkert, for å skape en positiv holdning til politiet, som det er all grunn til å gjøre, sier han.
– Hvilken politiprofil har gjort størst inntrykk på deg?
– De aller fleste politifolk, når man ser på deres arbeid i retroperspektiv, gjør inntrykk. Det er galt å trekke frem den ene fremfor den andre.
I de tre bøkene presenterer Jørgensen cirka 150 politiprofiler, og han har gravd i arkiver, bøker, aviser og blader for å finne stoff.
– Utvalget har gått etter innfallsmetoden. Jeg har prøvd å finne de menneskene jeg selv synes har vært spennende å skrive om, som har vært «langt fremme i skotuppa» og utført et politiarbeid som har gjort en forskjell.
KRIG OG FRED
I arbeidet med bokserien har Jørgensen kommet over mye interessant fra krigens dager.
– Historikerne skriver ofte at politiet var nazifisert under krigen. Det er riktig. Det at en del av våre folk var medlemmer av NS, likeså. Dette er ikke noe å tvile på, men det jeg da lurer på er: Var disse karene nasjonalsosialister i sitt hjerte? Trodde de på tesen om forakt for svakhet og massedrap av de som var annerledes? Nei, jeg tror på mye, men ikke det. Derfor har jeg i disse bøkene valgt å trekke frem noen som virkelig gjorde noe for å hjelpe under krigen, spesielt å hjelpe jøder, sier han.
Jørgensen trekker også frem at noen av politifolkene, som kjempet for rettferdighet, ga sitt liv under krigen.
– Jeg forteller også om skjebnen til noen av politifolkene som ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i det tysk-okkuperte Polen, sier han.
Det Jørgensen sikter til er «Operation Polarkreiz», der over 500 polititjenestemenn ble arrestert, som følge av politifullmektig Gunnar Eilifsens ordrenekt. 270 av politimennene ble sendt til Stutthof. 13 av dem kom aldri hjem igjen.
Jørgensen trekker også frem Harald J. Dahlsengen, som ledet en topphemmelig Milorggruppe, så hemmelig at det i dag knapt er mulig å spore ham opp.
– Historien har glemt Dahlsengen. Han ledet en spesiell politigruppe som bar navnet D 13 240. Det var det hemmeligste av det hemmelige. Gruppa ble kalt for Pionérene, og hadde kontorer i første mulige tverrgate ved hovedpolitistasjonen i Møllergaten 19. De drev altså sin virksomhet kloss oppå den nazistiske «politipresidenten». Der drev de med flyktningtransport, brevsensur, ulike typer etterretning, dropp av våpen og etterretning, sier Jørgensen.
MISTER POLITIETS GULL
Under arbeidet med bøkene fikk han seg også en overraskelse.
– Norsk politi lider under en tafatt mangel på oversikt over hvem som opp gjennom århundrene har vært tilsatt i etaten – fra den yngste kontorbetjent via lensmenn til politimestre. Det er brukt milliarder av kroner på datautstyr i politiet, men de har ikke klart å bevare den enkeltes tjenestemanns mappe fra gamle dager. Det gjør meg fortvilet, for man har ikke evnet å forstå at historien er politiets gull, sølv, diamanter og smaragder, sukker forfatteren.
Dermed frykter Jørgensen at manges historie er tapt for alltid.
– Det er tragisk. For i politiet har det siden begynnelsen, med den første politimesteren i Norge i 1686, vært mange flotte folk som alle har en historie å fortelle, sier han.
Jørgensen legger til at om historien om våre liv ikke fortelles på nytt, står mennesker i ferd med å bli glemt.
– Politiet i dag er opptatt av MIK-konseptet, helikoptre, droner, nye biler og motorsykler, DNA og nye måter å gjøre ting på. Dette hadde omtrent vært umulig hvis det ikke hadde vært noen som hadde gått foran og vist vei.
– Er det litt indirekte kritikk i boka av at man i dag går bort fra kontakt med mennesker?
– Ja. Da jeg var barn, var det patruljerende konstabler i gatene. Det er det ikke lenger. Jeg vokste opp i en tid der politiet kjente oss, og vi kjente dem. Det var en helt annen trygghet. Jeg pleier å si at politiet visste hvilke menn det var som slo konene sine, og de visste hvorfor de slo. I dag snakker man om at publikum skal føle trygghet. Jeg har ikke behov for å føle trygghet, men jeg har et behov for å vite at jeg er trygg på gater og steder, avslutter Jørgensen.
Redaktør -