Musikalsk hyllest til livet

Espen Hana er utleverende i sin rykende ferske selvbiografiske forestilling Stolt som en Hana. Han snakker om det å være far, ektemann, tidligere alkoholisert, oppveksten i Pedersgaten, og sitt eksklusive medlemskap i Pavemobilklubben. Lørdag den 25. april kommer han til Jadarheim på Nærbø.

Under telefonintervjuet kan vi høre at Hana sitter i sitt eget studio hjemme i kjelleren. Han klarer nemlig ikke helt å holde fingrene borte fra tangentene.

- Kan du fortelle litt om forestillingen?

- Ja, forestillingen er en slags fortsettelse av mitt samarbeid med produksjonsselskapet Scene Kvelder som produserte ”Da Hana møtte henne”, med meg og Karoline Krüger. Dette er mer et soloshow med kun meg og et piano, der jeg blant annet tar for meg livet mitt som far.

- Du har en liten gjeng med barn?

- Ja, jeg har fem gutter, så jeg kommer til å snakke en del om det. Jeg vil også ta opp mitt liv som skuespiller og musiker. Forestillingen er selvbiografisk. Det skal være et morsomt show, men jeg vil også at folk skal bli rørt.

- På hvilken måte tror du forestillingen vil røre ved folk?

- Hovedvekten av det musikalske er nok litt til ettertanke, og så er snakkingen mer morsom. Når jeg selv går på en forestilling så synes jeg det er kjekt at det ikke kun er morsomt, men at det også rører ved litt andre ting. Jeg prøver å spille på alle mine strenger som kunstner og skuespiller, sier Hana.

 

Pavemobilklubben

Forestillingen hadde premiere på Rogaland teater den 17. april. Hana synes selv det har blitt et godt og sammensatt show. Han kommer til å framføre Grand Prix-sangen sin, og så kommer han også til å være litt frekk.

- Jeg prøver ikke på død å liv å være frekk, men jeg snakker jo om ting som kanskje noen vil synes er litt på grensen. Men jeg gjør det med glimt i øyet, så jeg håper jeg slipper unna med det, sier Hana, og ler. Han kan røpe såpass at de litt frekke innslagene handler om kroppens edlere deler.

- Du avlegger også paven et besøk. Kan du forklare?

- Hehe, ja. Jeg har jo fått meg pavemobil. Det er en sånn bil med et glassbur på som paven bruker når han møter folk. Pave betyr jo far, og jeg har jo følt meg som en liten mikropave hjemme. Gjennom denne bilen har jeg fått god kontakt med paven selv, og jeg er medlem i International Popemobile Club. Det er bare jeg og paven som er medlemmer, så det blir en del snakk om paven, ja.

- Har du virkelig en sånn bil?

- Ja, vi har brukt en gammel Skoda pickup og bygget den om til en pavemobil. Vi har brukt den til å filme, og skal bruke disse filmsnuttene i forestillingen. Vi plasserte en dukke av meg i bilen, og både bilen og dukken kommer til å være med til Nærbø. Bilen vil alltid være med der jeg har forestilling, og når publikum går ut, så vil den står klar, sier Hana fornøyd.

 

Utleverende

Hana tar også for seg Stavanger i gamle dager. Han har vokst opp i Pedersgaten, og tar for seg av mer eller mindre alkoholiserte originaler, musikere og kunstnere derfra. Hana legger ikke skjul på at han selv har vært alkoholiker, og at han nå er tørrlagt.

- Du er ganske utleverende i forestillingen.

- Ja, men det er på et humoristisk vis. Det skal ikke bli privat og pinlig.

- Er dette et ledd i at det ikke bare skal være humoristisk?

- Ja, i og med at det er selvbiografisk, så må jeg tørre å gjøre det. Jeg ønsker jo at folk skal kunne gå ut og ha noe å tenke på, at de kommer ut litt annerledes enn da de gikk inn.

- Du sier også at forestillingen er en hyllest til livet her og nå.

- Ja, det ligger litt sånn implisitt at jeg har det ganske bra for tiden, og at jeg er fornøyd. Det er klart at overskuddet og gleden nå gjør at det er lettere lage en slik forestilling, avslutter Hana. 

Redaktør -