Mye dritt er god butikk

Arne Braut er mannen bak genistreken Plenkrutt. Den illeluktende merkevaren er et resultat av både tilfeldigheter, nysgjerrighet, en sær særoppgave og forhold rundt gardsdriften utenfor Kleppe sentrum.

Vi møter den driftige og kreative Jærbonden i styrhuset på en liten feiemaskin. Han kjører over gårdsplassen et par lengder, kikker bak seg, og konstaterer at det ser bra ut. Braut er kjent for å ha mange jern i ilden, og har fått råd av kompiser om at han ikke må operere så bredt. Han må spisse seg mer. Feiemaskinen tyder vel på at han ikke har tatt rådene til følge.

- Kom her, sier han, og tar oss med inn på kontoret. Han skrur på kaffetrakteren, og forteller historien om hønsedritten som ble god butikk.

- Plenkrutt startet ganske tilfeldig. Vi hadde problemer med sprayeareal. For å drive lovlig i forhold til gjødsel og areal, så må du ha ca åtti dekar med jord per to tusen verpehøne-plasser. Far min startet opp før disse konsesjonsgrensene kom. Han hadde ti tusen høner, og slaktet femten hundre gris i året. Vi hadde kun 120 mål med jord, og med så mange dyr hadde vi et krav på nesten 600 mål. Det innebar at vi måtte leie spreieareal. Vi hadde enorme kostnader med transport av naturgjødsel, og på det lengste kjørte jeg helt opp til Dirdal, minnes Braut.

 

Spisskompetanse på gras

Når Braut forteller, gjelder det å være konsentrert. Her er det snakk om mye informasjon på kort tid. Da han gikk på Jønsberg landbruksskole i Hedmark skrev han det han kaller en sær særoppgave om en grassort som heter strandrøyr. Det la grunnlaget for spisskompetanse på gras.

- Jeg kunne ikke forstå hvorfor vi hadde så mye mose på plenen. Dette graset har de samme biologiske forutsetningene som graset til storfe. Der finner du ikke mose. Når du klipper plenen i en vanlig hage, kaster du avfallet i komposten. Dermed tar du bort næringsstoffer, og mosen overvinner graset. Med gjødsel ville graset ha overvunnet mosen, forklarer Braut.

- Det er akkurat som med konkurransen om kvinnene på byen, sier han, og ler godt.

- Du kan dra mange interessante sammenligninger mellom mennesket og natur, sier han, og stapper en snus under overleppen.

- Se her, ta en hjernetrim, sier han, og slenger snusdåsen på bordet, før han går inn i en tysk dialog med en estonisk ansatt på garden.

 

Første kunde

Det var altså et kraftig overskudd av hønsedritt, paret med spisskompetanse på gras, samt en god dose nysgjerrighet og virketrang som førte til at Braut valgte å investere i produksjonsutstyr i stedet for å bruke penger på dyr utkjøring av dritt. Det var på begynnelsen av 90-tallet. Han høstet en del latter i lokalmiljøet, og ikke mange levnet ham store sjansene. Mange hadde prøvd før ham, men ingen hadde fått det til. Og Braut var ikke langt fra å gi opp selv heller. Helt til han fikk besøk av en kjenning som jobbet i Jærbladet.

- Torbjørn Fiskå kom innom. Han hadde spadd hønselort til rosene sine. Han fikk se oppi en av sekkene mine. Det var fint og brunt mjøl, og han fikk med seg en sekk. Så slapp han selv å stå under skitende høner. Han lagde en reportasje i Jærbladet. Avisen kom ut kl tre. En time senere så kom første kunde. Han hadde kastet seg rett i bilen, og kjørt helt fra Dirdal, sier Braut fornøyd.

Fra å selv måtte ta utgiftene med å kjøre dritten helt til Dirdal, hadde Braut nå snudd kretsløpet, og folk fra Dirdal kom nå til Kleppe for å hente dritten. Ja, de betalte til og med for det.

- Da jeg hadde solgt en sekk, fikk jeg såpass mye energi at jeg innså at det var bare å gi gass. Vi sekket opp, og jeg lagde et stort skilt med ”Plenkrutt” og satte opp ved vegen. I 1995 kan vi ha solgt et par tusen sekker, anslår Braut.

 

Interesse for markedsføring

Braut legger ikke skjul på at han er interessert i markedsføring. Med merkevaren Plenkrutt, og slagordet ”Dæ lokta, dæ virka” så har han lykkes godt med å gjøre seg synlig.

- I 96 og 97 hadde jeg satt av nitten og et halvt tusen til markedsføring, og kontaktet Atle Gjerstad i Lokomotiv Reklamebyrå. Jeg hadde nettopp bestemt meg for å kalle produktet Plenkrutt. Jeg ringte til Håmsøe Patentbyrå, og sikret meg navnet. Jeg har også sikret meg ordet ”krutt”, understreker Braut fornøyd.

- Vi laget en folder med total informasjon om hvordan du får en fin plen. Så sendte vi den ut på C-post reklame til eneboliger, kategori fem, altså styrt til potensielle pleneiere. Jeg fulgte magefølelsen og begynte i byen først. Det viste seg å være riktig. Her ute tok de meg ikke på alvor. Men det var helt greit, det var jeg forberedt på. Du blir ikke profet i egen bygd, slår Braut fast.

- I utgangen av 1999 begynte konkurrentene å skjønne det. Nå har mitt produkt blitt fasit, sier Braut, og retter kritikken mot den gamle oppfatningen om kalking.

- Du kan ikke kalke hodeløst. Norges fremste forskere i forsøksringen har spisskompetanse, og de sier det samme. Du må forvalte jorden skikkelig, og ikke forgifte den. Du må tilføre jorden akkurat det som passer i forhold til det du dyrker, formaner Braut.

 

Utvider stadig

For fem år siden traff Braut en marinbiolog som skulle bidra til å utvikle driften videre.

- Jeg traff Helge Ragstang i 2004. Han er kollegaen min i dag. Han hadde en del teknologi som han ville vi skulle se på. I 2005 lanserte vi et produkt som fjerner alle organismer som brer seg ved sporedannelse, som for eksempel grønska, forklarer Braut.

Med Grønskakrutt fikk Braut Biotech AS en omsetningstopp i 2007 på 9,5 millioner. Mye av omsetningen skyldes en gylden kontrakt selskapet fikk med en fabrikk i Porsgrunn som produserer asfaltpapp. De trengte et middel som forebygger og fjerner grønska, og fant de i Grønskakrutt. For halvannet år siden kom det inn finske eiere i selskapet, og den videre driften går i retning av å utvikle produkter som kan erstatte farlige kjemikalier som til nå har blitt brukt i offshore- og skipsindustrien. Braut selv har måttet overlate dette arbeidet til andre fagarbeidere. Selv administrerer han salget av plenkrutt fra garden utenfor Kleppe sentrum.

 

Traktorindianere i sopemaskin

- Hva tror du det er som driver Jærbonden til å satse på attåtnæringer i tillegg til gardsdriften? Er det økonomisk nødvendighet eller pur virketrang?

- Jeg tror nok det er en blanding av disse faktorene. Vi har en fordel her på Jæren med det som ligger latent i blodet. Du må jobbe for å få det til, og du må stå i mot alle de som ler av deg og kritiserer. Du må bare få tjukke øyrer, sier han, og ler godt.

Han har allerede startet selskapet Bjørnsen og Braut Service, og har vært i kontakt med ungdommer som kan kjøre den nye sopemaskinen.

- Det er mange flinke maskinførere som går ledige. Det står folk i kø som vil kjøre denne. Det er mange flinke jærske ungdommer, traktorindianere som kan kjøre denne i stedet for å frese rundt på traktor. Jeg har et stort nettverk, og har tatt kontakt med noen. De vet at når Arne Braut ringer, så holder han ord, avslutter den kreative og driftige Jærbonden.

Redaktør -