Benjamin Walker illustrerer hvordan han lager en glasskule, for øvrig det eneste en glassblåser kan lage helt alene. Ellers må det alltid være to i prosessen.
En stor og rund ovn sender varmebølger ut i det ombygde grishuset på Hå. Ut fra åpningen stikker det tynne rør av jern. Alle de fine gjenstandene i glass som pryder lokalet stammer fra det flytende flammeinfernoet inne i denne ovnen.
Line Victorie Mingar og Benjamin Walker er partnere i liv og kunst.
- Hvorfor glassblåsing?
- Det bare ble sånn for mange år siden. Vi ble glassblåsere på hver vår kant, før vi møttes, sier Mingar.
- Vi møttes gjennom jobb. Jeg kommer fra østlandet, som du hører. Jeg er utdannet i Sverige, og hadde sommerjobb på Hadeland Glasssverk. Det var der vi møttes. Den gang de blåste glass der. Jeg bodde i Sverige, og Benjamin ble med over og fikk jobb der. Jeg gikk på Orrefors Glasskole. Vi ble kjærester, så ble vi samboere. Det var på 90-tallet en gang. Den gangen vi var unge, sier Mingar og begge ler godt.
- Hva var det som dro dere til Jæren da?
- Det var litt ”kalkulert tilfeldig”. Etter Sverige reiste vi til England. Vi hadde hele tiden sagt at vi ville bo i Norge, men vi kunne jo valgt hvor som helst. Vi hadde ingen spesielle tilknytninger. Det ble Rogaland fordi jeg hadde tenkt å studere nordisk litteratur på universitetet der. Vi bodde først i Tananger, og lette etter et sted å leie til verkstedet, sier Mingar, og legger til at det ikke er lett å finne stedet en skal bo.
Landlig
De to hadde litt forskjellige forestillinger om boplass. Mingar ville ha det urbant, mens Walker så for seg hus og stor hage. Når vi svinger inn på gardstunet til ekteparet, ser vi at det var ektemannen som mest fikk det som han ville. Han står med diverse hageredskaper og steller i hagen før han kommer inn på verkstedet.
- Vi ville ha en plass det var godt å både bo og jobbe. Denne ovnen står på døgnet rundt, og da er det godt å slippe å måtte kjøre en halvtime midt på natten dersom det skulle skje noe, samstemmer de to.
- Det er gunstig med gåavstand til verkstedet.
- Var dette et vanlig gardsbruk da dere overtok?
- Dette var et falleferdig grisehus, sier Mingar, og tar ned et bilde fra veggen.
- Se her, sånn så det ut da vi begynte, sier hun, og viser bildet. Det er en stor jobb de to har lagt ned i bygget.
- Vi brukte fem år på å pusse opp. Det var mye lengre enn vi trodde da vi begynte, sier Walker.
- Jeg hadde midlertidig jobb som anleggsgartner. Jobben var så midlertidig at nå kan jeg ta fagbrevet, sier han, og ler godt.
- Det elektriske anlegget og reisverket måtte vi ha folk til å gjøre, men alt det andre har vi gjort selv. Det var en grunn til at det tok fem år. Vi var hver kveld, hver helg, hele tiden. Det er derfor vi ser så gamle ut. Vi er egenlig bare 21 år, sier Walker, og ler godt. Han ler i det hele tatt mye mens han snakker.
- Når du er full av pågangsmot så er det utrolig hva som går. Hvis vi virkelig ville få det til, så var det bare å legge breisida til, og når du først har begynt på en sånn jobb, så er det jo bare å fortsette. Vi tenkte hele tiden at dette gjør vi bare en gang, så vi må gjøre det skikkelig.
To for å blåse glass
Det kreves to personer for å drive med glassblåsing, en som blåser og en som assisterer. I dette tilfellet så skifter de på rollene siden begge er glassblåsere.
- Vi lager hver våre arbeider, signerte med navn. I tillegg så går alle arbeidene under merkenavnet MingarWalker.
- Hvem er kundene deres?
- Kundene våre er vel egenlig i alle grupper, og både bedrifter og private. Og nedslagfeltet vårt strekker seg heldigvis litt lenger enn Jæren. Folk har kommet fra både Haugesund og Kristiansand for å handle her, sier Walker fornøyd.
- Det er folk som kommer jevnlig, og de sier at de kjører opp bare for å komme her. Det er selvsagt veldig hyggelig, sier engelskmannen.
Vel blåst
- Hva er den største utfordringen med å være glassblåser?
- Du kan vel si at det er hele prosessen. Glasset er 11 000 grader varmt, og det er flytende. Allerede der ligger det jo en utfordring. Fordi det er flytende må vi hele tiden jobbe med hastigheten i hånden i forhold til tyngdekraft og sentrifugalkraft. Glasset blir kaldt straks det kommer ut. Det er små marginer, og alt må gjøres helt til rett tid, understreker Walker.
Blåsing er selvsagt sentralt i glassblåsing, og Walker kan fortelle at det ikke bare handler om å klemme luften ut av lungene.
- Alt må bli rundt. Men når du blåser, vil luften alltid gå på det varmeste stedet. Du må styre luften inn til senteret, ellers vil du få en artikkel som er tjukk på en siden og tynn på den andre. Det er vanskelig å få det riktig.
Walker insisterer på at Jærbuen skal blåse en glassboble. Han tar ut et av stålrørene. I enden er det en rødglødende klump med flytende glass. Walker må hele tiden vende på røret for at det ikke skal dryppe. Han dypper den seige dråpen i fargepulver, og fører den inn i ovnen igjen. Deretter klemmer han den ned i en form på gulvet som sørger for at klumpen får riller langs sidene. Walker setter seg i arbeidsstolen, legger dråpen i en form som han holder i høyre hånd, ruller røret sånn at dråpen blir symmetrisk og fin. Så ber han oss om å blåse.
- Forsiktig…, forsiktig…
Det er bemerkelsesverdig lite motstand i røret.
…litt til…, STOPP!!
Den lille seige klumpen med flytende glass har blitt til en fin spiralformet kule. Walker setter den forsiktig inn i et lite kammer for kontrollert nedkjøling.
- Kom innom i morgen, så kan du hente den.
Redaktør -