Helga Rosseland har fjorten barnebarn, sytten oldebarn og to nye på veg. Og så har hun et tippoldebarn. Hun har over femti julegaver å gi, og da er hjelpen fra datteren kjærkommen. Men julen er ikke helt den samme etter at mannen døde for fem år siden.
Vi møter den spreke 91-åringen på Bryneheimen der hun bor. Hun går tur nesten hver dag, og har akkurat kommet tilbake fra dagens runde. Rosseland ble født i 1918, og vokste opp ved Varhaug stasjon blant en søskenflokk på elleve sjeler. Der drev foreldrene, Hanne og Martin Skrettingland, slakterforetning.
- Hva husker du fra julen i gamle dager?
- Jeg husker godt at når det var jul så fikk vi appelsiner. Det fikk vi ikke ellers i året. Og så bakte moren min lefse og kokte gome. Hun lagde også risengrynsgrøt, og hadde noe rødt i den sånn at den nesten ble rosa. Vi fikk også fiken og nøtter, og så fikk vi et rosete lommetørkle i presang. Det var vi veldig fornøyd med.
- Fikk dere bare det?
- Ja, så vidt jeg kan huske. Jeg husker forresten at jeg også fikk en lekeklokke fra søsteren min som hadde vært tjenestejente i Stavanger. Så fikk vi gå på juletrefester på bedehusene. Der fikk vi godteposer, gjerne med en kakemann, fikener og gjerne en appelsin der også. Det var veldig stas, minnes damen fra sin godstol på rommet sitt i Bryneheimen. I vinduskarmen står noen veldig fine orkideer. Damen er nemlig lidenskapelig opptatt av blomster.
Nye kjoler og nye sko
- Hvor feiret dere julen?
- Vi feiret hjemme. Vi gikk rundt juletreet som var dekorert med levende lys. Så var det alltid stas at vi jentene fikk nye kjoler og nye sko når det var jul. Da fikk vi nemlig besøk av en sydame som gikk rundt, minnes Rosseland. Blant den store søskenflokken hennes var det seks jenter. Hun hadde en jevn fordeling av eldre og yngre søsken. Det er fortsatt fire gjenlevende. En er halvannet år eldre, en halvannet år yngre, og så er det ”minste gutten” på åttifem som bor i Canada. Flere av brødrene reiste nemlig vestover, og selv tok hun og mannen med seg barna og flyttet til Canada i 1952.
- Den eldste søsteren min og mannen hennes hadde en farm der borte, og lurte på om vi ville komme over. Vi var der i to år, men jeg trivdes ikke så godt der.
- Å, hvorfor ikke?
- Jeg forstod ikke språket. Barna tok det selvsagt veldig rakst. Men jeg var veldig glad da jeg så Stavanger fra båten igjen, minnes Rosseland.
Får mye besøk
Hun giftet seg i 1942 med Kåre Rosseland. For fem år siden døde han, og hun legger ikke skjul på at julehøytiden har bleknet etter tapet av ektemannen.
- Ja, jeg tenker mye på ham. Ingenting er som før når du har mistet mannen. Jeg sitter mer alene. Moren min ble ganske tidlig enke, og jeg husker hun sa: ”Hadde bare julen vært over!”. Vi syntes det var grusomt da, men jeg forstår henne bedre nå. Tenk å sitte alene med så mange barn. Åtte av dem var enda ikke konfirmert da faren min døde, sier Rosseland ettertenksomt.
- Men jeg har barna på besøk hver dag.
- Hver dag? Gjennom hele året?
- Ja, etter at mannen døde kommer de etter tur, hver dag. Det er ikke jeg som har foreslått det. De har stelt det i stand selv, smiler Rosseland. Hun har seks barn.
Hun får også god hjelp av den ene datteren når årets julepresanger skal organiseres.
- Nå har jeg begynt å bli så gammel, og har ikke så mange år igjen. Jeg har lyst at de skal ha et koselig minne fra meg, og gir litt penger til hver. Men du vet, det kan jo ikke bli all verdens når det er så mange å gi til, sier Rosseland ettertenksomt.
Redaktør -