Nærbø er mitt hjemland

Det er vanskelig å ikke bli nysgjerrig på opphavet til Sefany Mesfin. Det oser sydlige breddegrader av styreren av nyåpnede Rosktoppen barnehage på Nærbø. Med et hvitt teppe over bygda, er det ikke mye sydlig over Nærbø denne dagen i januar.

Lysene går på automatisk etter hvert som vi kommer inn i de forskjellige rommene i den moderne barnehagen. I et kontor i underetasjen hører vi stemmen til Mesfin, og vi går inn. Han sitter i telefonen og snakker om lekeapparat og anbudsrunder. Langs veggene står bilder med Jærmotiv som venter på sin plass. En hull- og en stiftemaskin med innskriften ”styrer” står ryddig plassert på pulten. Styreren legger på telefonen, og presenterer seg.

- Har dere nettopp åpnet her?

- Ja, vi hadde planleggingsdag den fjerde januar, og barna begynte den femte. Tidligere var vi i Nærlandparken. Jeg fikk denne jobben våren 2007, og i mellomtiden flyttet vi til et midlertidig lokale høsten 2008. Det var meningen at dette bygget skulle være ferdig i 2009, men det ble forsinkelser, sier Mesfin, og spekulerer litt på navnet.

- Rosktoppen. Det uttales med ”å”. ”Rosk” betyr hest fra gammelt av så vidt jeg har forstått. Altså hestetoppen. Men det må jeg finne mer ut av, sier han ettertenksomt.

 

Enheter

- Er du fornøyd med resultatet?

- Jeg har ikke fått anledning til å nyte det ennå, det har vært så travelt. Men det kommer nok. Alt er tilrettelagt til både personal og barn, så det skal ikke være noe problem.

- Hvor mange plasser er det her?

- Akkurat nå er det 76 barn, men det er plass til 108. Kommunen opererer med enheter. Barn over tre år er en enhet, og barn under tre år er to enheter. I småbarnsavdelingen er det bare ni barn. En avdeling er altså atten enheter.

- Hva synes foreldrene om at barna blir kalt ”enheter”.

- Hehe, jeg tror ikke de merker noe til det, det er jo bare en beregning. Når du opererer med enheter går du bort fra gammel tenkning med småbarns- og storbarnsavdeling. Nå skal alle barn få barnehageplass, og da må vi tenke nytt, forklarer Mesfin

 

Asylsøker på Fornebu

- Du er åpenbart ikke opprinnelig fra Nærbø. Hva er ditt egentlige opphav?

- Jeg er halvt eritreisk og halvt etiopisk. Mor er fra Eritrea og far fra Etiopia.

- Har du vært lenge i Norge?

- Jeg kom i 1987 som asylsøker, og kom først til Fornebu. Det var mye krig i den perioden, og spesielt mange flyktninger på verdensbasis. Spesielt mange fra Somalia og Etiopia. Etiopia og Eritrea var velidig konfliktfylt. Det var et naturlig valg å flytte, men det var tilfeldigheter som gjorde at jeg havnet i Norge. Det kunne like gjerne vært i Danmark eller Sverige. Jeg har fire søsken, og de bor i Canada, forklarer Mesfin, som var 25 år da han landet på Fornebu. Umiddelbart etter landingen søkte han på asyl, og de ble så plassert i nærmeste flyktningmottak. Første stopp ble brakker i Sandviken.

- Hvordan opplevde du perioden som asylsøker på flyktningmottak?

- Det viktigste der og da var å komme seg bort fra det som var redselsfullt og farlig, så det spilte ingen rolle om vi bodde i brakker, minnes Mesfin.

 

Velger svart

Men så var det å finne seg til rette i det nye landet.

- Det å møte et nytt samfunn var nesten like skummelt som det jeg flyktet fra. Nå var jeg plutselig her. Hva gjør jeg nå? Hvor bærer livet videre? Jobb? Skole? Hvor skal jeg bo? Hvem skal forsørge meg, eller hvordan skal jeg forsørge meg selv? I tillegg var det noen som bevisst lot oss vite at vi ikke var velkomne. Media var veldig preget av innvandringspolitikk, det var hele tiden debatter om innvandring. Vi hørte daglig at vi ikke var ønsket. Det gjorde at jeg faktisk skjemtes av å vise meg på gaten offentlig. I den tiden tror jeg at min afrikanske identitet ble forsterket. Jeg måtte være mer afrikansk for å motstå motstanden. Jeg søkte mer til det afrikanske da enn da jeg var i Eritrea eller Etiopia. Jeg overdrev i måten jeg forsterket det svarte i meg, for eksempel med å bare gå i mørke klær. Det preger meg den dag i dag, om ikke akkurat for å forsterke det afrikanske, understreker han, og peker på møblementet.

- Se her, jeg har svart kontorstol, det velger jeg helt bevisst. Jeg kjører også en svart bil. Det stammer faktisk fra den perioden, sier han med et smil.

 

Tilfeldig til Nærbø

- Hvordan havnet du på Jæren og Nærbø?

- Ja, det er et godt spørsmål. Det har jeg spurt meg selv om også. Jeg ble jo plassert her, jeg valgte ikke. Men det var en stor kontrast i forhold til der jeg kom fra. Jeg kom fra en større by. Her var forholdene mye mindre, og det symboliserte en ro, det var fredelig, sier Mesfin, og understreker at det var det han ønsket.

- Jeg ønsker ikke å være anonym. Jeg er typen som liker at folk kjenner meg. Og den anledningen fikk jeg her. Jeg ble møtt av folk som kommer på besøk, og som vi ble knyttet til. Nærmiljøet gjorde det lettere å bli kjent med folk. Nærbø ble mitt hjem, det er mitt hjemland, slår Mesfin fornøyd fast. Han har tre barn, en datter som snart er sytten, en gutt på tolv, og en gutt som snart blir elleve.

- Trives barna på Nærbø?

- Ja, men ikke min datter. Hun lengter til byen, og identifiserer seg nok mer med storbyen, spekulerer Mesfin, og vi blir enige om at det er normalt i den alderen.

 

Mye skole

For å finne ut hvordan Mesfin havnet i barnehagesystemet, må vi se litt på valgene han foretok seg da han landet i Norge.

- Det første halve året jeg var her tok jeg et norskkurs. Jeg fikk sosialstøtte, og det var snakk om at den bare varte i en periode, til vi hadde funnet noe som gjorde oss selvstendige. Det stresset meg litt, men det var både på godt og vondt. Jeg valgte å gå på skole, og tok siste år på gymnas. Jeg satt på skolebenken i et halvt år uten å forstå noe. Men jeg er glad den dag i dag, for da fikk jeg vitnemål som gjorde det enklere for meg å søke videre. Jeg kom inn på BI i Haugesund og studerte bedriftsøkonomi. Jeg satt et helt år, og forstod ikke så mye. Jeg strøk i over halvparten av fagene, minnes Mesfin, og måtte da erkjenne for seg selv:

- Jeg hadde mislykkes i å gå på skole, og fant ut at jeg måtte jobbe. Jeg ble tilbudt jobb som morsmålsassistent for et barn i en barnhage i 1990, og tok jobben. Jeg måtte bare gripe alle de mulighetene jeg fikk. Når barnet begynte på skolen fikk jeg tilbud om å fortsette å følge barnet. Det var på Bø skole. Noen så mitt potensial, og jeg ble tilbudt flere oppgaver som B-timelærer, og IT-ansvarlig. Jeg tok imot alt jeg fikk av ansvar, og lærte derfor noe nytt hele tiden. Rektoren mente at jeg var så flink med barn at jeg kanskje burde fått meg en utdannelse i den retning. Det å jobbe som assistent føltes heller ikke helt riktig over lengre tid. Jeg ville mer. Jeg ville ikke at mine barn skulle vokse opp i en leid leilighet. Jeg ønsket ikke denne usikkerheten. Derfor valgte jeg å studere. Det som gjorde det enklere var at jeg fikk tilbud om jobb samtidig med studiene, så jeg slapp studielån, minnes Mesfin.

 

Små enkeltindivider

Siden da har han fortsatt å studere. Foruten førskolelærer har han blant annet studert migrasjonspedagogikk og pedagogisk veiledning, og han har masterfag i endringsledelse.

For øyeblikket holder han på med pedagogisk veiledning for nye tilsette.

- Når er du ferdig utdannet?

- Si det? Blir jeg noen gang det? Jeg vet ikke.

- Har du allerede bestemt deg for neste fag?

- Nei, en ting om gangen. Tidligere var det nødvendig å få papirene, nå handler det mer om alle utfordringene med barna. Du må nesten være professor på alle fagområder. Jeg føler meg så ukompetent. Derfor må jeg få mer kompetanse for å yte det lille jeg gjør.

- Føler du deg ukompetent?

- Ja, mange ganger. Jeg vet jo at jeg gjør mye godt, men å jobbe med barn krever mye kompetanse. De er jo alle enkeltindivider som skal vokse opp til å bli fullverdige borgere, minner Mesfin om.

Redaktør -