Halvdelen av setene i bussen ble tatt ut og erstattet med halm. Der skulle passasjerene sove. Så bar det til Brussel. Dette var Christian Sjøthuns første utenlandstur for turavdelingen til Sverre Haga, og en av mange historier fra den nye boka om hans liv.
- Jeg husker veldig godt den turen. Det var rundt femten passasjerer med, og de fleste var ukjente for hverandre. Vi hadde med gass og primus og lagde all maten selv. Alle overnattet i halmen bak i bussen, minnes Sjøthun.
- Det høres nesten litt romantisk ut. Var det noen som fant hverandre der i halmen?
- Hehe, jeg tror nok de fleste hadde funnet hverandre fra før, humrer Sjøthun.
Vi er midt i 60-årene. Sjøthun jobber som bussjåfør for Sverre Haga senior, som for bare noen få år siden startet opp med turkjøring. Dagene ellers går til å betjene ruten mellom Hommersåk og Stavanger. Sjøthun håndterer busser av en annen verden.
- Da jeg begynte hos Sverre Haga i 1953, kjørte jeg snutebuss. Det var svært tunge busser uten servostyring eller trykkluft. Det var tungt å slite i rattet, og du måtte trå det du kunne for å få den til å stoppe. Og de hadde mekaniske døråpnere. Bussene ble selvsagt mer og mer moderne, og dagens busser er som natt og dag i forhold til den gang, sier Sjøthun.
Han endte etter hvert opp som fast sjåfør på turavdelingen, og har lagt bak seg imponerende førti år i tjeneste som bussjåfør. I 2005 fikk han kongens fortjenestemedalje i gull for lang og tro tjeneste, og for sitt arbeid med funksjonshemmede, samt for sitt musikalske bidrag til bygda. Vi koster på oss nok en busshistorie fra boken:
Presisjonsrygging
Sjøthun har kjørt en buss full av turister ned Stalheimskleiva i Sogn. Dette er en gammel og smal vei som slynger seg i knappenålssvinger nedover en bratt fjellside. Ved enden av bakken støter de på en havarert buss.
- Det var en buss som hadde knekt en aksling, og den stengte vegen helt nederst i bakken. Da måtte jeg rygge helt opp med en femti seters buss full av passasjerer.
Sjøthun understreker at det ikke er noen heksekunst for en yrkessjåfør å rygge med en buss, men at det var forhold som kompliserte operasjonen. Bussen hadde nemlig en såkalt boggiaksling. Det vil si at den hadde et dobbelt sett med hjul bak.
- Boggihjulene er bakerst, og i disse krappe svingene løftet boggihjulet drivhjulet sånn at jeg mistet drivkraften. Jeg måtte derfor ha litt fart gjennom svingene. I tillegg måtte jeg passe overheng både foran og bak. Jeg sa at de som ønsket å gå opp kunne få gjøre det. Og det var det mange som gjorde, minnes den drevne sjåføren.
Hvorfor bok?
Sjøthun hadde egentlig bare tenkt å skrive ned historien sin for barn, barnebarn og ettertid. Nå har historien altså blitt bok.
- Jeg har skrevet om slekten vår, om oppveksten i Stavanger hvor jeg er født, og det jeg minnes om min barndom fra både Stavanger og Lauvås.
Familien Sjøthun kom fra Stavanger, ved Emmaus på Storhaug. Som en del andre i Stavanger hadde de hytte på Lauvås.
- Far så behovet for butikk på Lauvås. Det var ingen butikk her fra før. Under krigen var det mange fra Stavanger som ble evakuert til Riska. De bodde både i hytter, i løer, på skoler og på bedehus. Folk ville komme seg ut av byen. Det var store problemer å få varebeholdning til butikken. Hva du enn skulle kjøpe så måtte du gjennom forsyningsnemnda. Det var rasjonering, og alle fikk kvoter. Du måtte ha kort for å kjøpe både sko og klær. Vi kjøpte klær av papir som vi ikke kunne gå ut med i regn, minnes Sjøthun, og legger til at det er en butikk i Vindafjord som har slike klær utstilt.
Sang, musikk og vanførearbeid
Mye av livet til Sjøthun har dreid seg om sang og musikk, og det var han som startet Riska musikklag.
- Jeg spiller selv trekkspill, og startet det kristne musikklaget i 1946. Det drev jeg med i 58 år. Vi spilte kristne bedehussanger i møtesammenheng, og det var både trekkspill, gitar og av og til mandolin med, forklarer Sjøthun. Musikklaget vekslet mellom rundt 20-30 medlemmer.
Sjøthun har ellers hatt et hjerte for de mindre heldig stilte. I 38 år har han drevet aktivt frivillig arbeid for funksjonshemmede, som i hans tid het de ”vanføre”.
- Det begynte med bussen. Hver 17. mai i 38 år hentet jeg de vanføre på Fjorsyn vanførehjem i Riska, og så kjørte vi en lang tur. Jeg kjørte både til Sandnes, Stavanger og utover Jæren. Mange av de funksjonshemmede satt låste fast i en rullestol på en gård. Alt de opplevde var det de så ut vinduet. Det var en opplevelse uten like for dem å være med på tur.
Sjøthun var også med i styret ved vanførehjemmet.
- Vi arrangerte blant annet sommerstevner med overnatting på skoler som vi lånte rundt i distriktet. Vi hadde mat, møter, underholdning, og mye sang og musikk, og så tok vi ut på dagsturer med bussen. Sverre Haga var veldig grei og lånte ut buss til symbolsk betaling, minnes Sjøthun.
Ny bok?
Dersom tiden strekker til ser ikke Sjøthun bort fra at det kan komme enda en bok. Han sitter på en mengde håndskrevne ark som faren har skrevet om sitte eget liv. I tiden før Sophus Sjøthun startet butikk på Lauvås drev ham med brenselsforetning i Stavanger. Dessuten hadde han lastebil, og kjørte langturer til både Oslo og Lillehammer. Lille Sjøthun var med på noen av disse turene. Ellers vitner notatene fra faren om trange tider i 30-årene. Sophus Sjøthun hadde selv planer om at notatene skulle bli bok, men rakk ikke å gjøre noe med det før han døde.
Redaktør -