Forteller historien om Norges Røde Kors

Visste du at Norges Røde Kors sendte sykepleiere til fronten under 1. verdenskrig? Og at de driftet hospitalskip, sanatorier og asylmottak? I jubileumsboken "Med rett til å hjelpe – historien om Norges Røde Kors" presenterer forfatter Eldrid Mageli et viktig stykke norgeshistorie.

Da Henry Dunant dannet den verdensomspennende organisasjonen i 1863, var bakteppet krig og tragedier. Han hentet inspirasjon fra slaget i den italienske byen Solferino, hvor Dunant forbløffet hadde blitt vitne til det totale fraværet av organisert hjelpearbeid blant de titusenvis av sårede.

Humanitær innsats i krig var selve bærebjelken i Røde Kors, også etter at den norske avdelingen ble stiftet av Frederik Stang i 1865. Etter første verdenskrig hadde Norges Røde Kors 9.000 medlemmer, i motsetning til Sanitetsforeningens 100.000 medlemmer. Mange forbandt Røde Kors med forsvar og krigsberedskap, noe som ikke vakte begeistring etter at den utmattende verdenskrigen var over. Organisasjonens nyvalgte president Hieronymus Heyerdahl mente at Røde Kors måtte vektlegge aktiviteter som betydde noe for folk flest. Og han fikk det som han ville.

 

Formet velferdssamfunnet

- Røde Kors har i over hundre år bidratt til å forme det norske velferdssamfunnet, gjennom en rekke ulike aktiviteter og opplysningskampanjer, forteller forfatter Eldrid Mageli.

Røde Kors har drevet sykehus og sykestuer, utdannet sykepleiere, og bygget pleiehjem og behandlingsinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede, astmatikere og tuberkuloserammede og andre grupper med særskilte behov. I mellomkrigstiden samarbeidet Røde Kors og helsemyndighetene om storstilte kampanjer for å bedre folkehelsen, spesielt for barn og unge. Under og etter krigen ble det dannet hjelpekorps over hele landet, og betydningen av beredskap og førstehjelp fikk gjennomslag i mange nye sosiale lag.

På 1950- og 60-tallet tok Røde Kors initiativ til besøkstjenester på sykehus og i fengsler, til forebyggende ungdomsarbeid og leirskoler. Barns oppvekstkår var en hovedsak. På 1980-tallet drev på et tidspunkt Røde Kors over halvparten av alle landets asylmottak, på vegne av myndighetene.

- Denne mangfoldige virksomheten innebar at Røde Kors fikk en viktig stemme i sosialpolitikken slik den ble utformet i det tjuende århundret, sier Mageli.

 

Kvinnenes posisjon

Organisasjonen var preget av menn de første årene, men kvinnene fikk gradvis innpass. I norsk historieskrivning er kvinnenes markante inntog i politikken ofte satt til 1970-tallet. Men kvinner drev politikk og hadde innflytelse lenge før det, gjennom frivillig arbeid.

- I tett dialog med kommunale og statlige myndigheter utformet de velferdspolitiske handlingsplaner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede, vanskeligstilte familier og andre grupper som trengte hjelp. De satte saker på dagsorden, og fikk gjennomslag for dem blant landets ledende velferdspolitikere, ofte i nært samarbeid med faglige eksperter, forklarer historieforfatteren. 

Mange av de virkefeltene Røde Kors-kvinnene tok initiativ til, for eksempel bedre omsorg for psykisk utviklingshemmede, la viktige sosialpolitiske føringer. Kunnskapen og erfaringen kvinnene representerte ble en del av velferdsstatens utvikling.

 

Kontroverser

I boken viser Mageli kompleksiteten og utfordringene ved å skulle være til stede og gi hjelp i akutte situasjoner.

- Humanitære organisasjoner løper en risiko for å bli en del av krigsøkonomien, og blir i mange tilfeller en ufrivillig agent for det strategiske spillet som pågår blant de stridende. Også for en organisasjon som Røde Kors, som har nøytralitet og upartiskhet som styrende prinsipper, kan humanitær bistand i krig og konflikt ha konsekvenser, sier Mageli, som blant annet bruker Biafra-konflikten fra 1967 til 1970 som eksempel. Her ble Røde Kors konfrontert med dilemmaer forbundet med humanitær intervensjon. Da borgerkrigen brøt ut i Nigeria ble 12 millioner mennesker fanget på et lite landområde i Biafra. Røde Kors iverksatte en luftbro for å forsyne befolkningen med mat. Kontroverset oppstod da organisasjonen ble beskyldt for å være partisk, og for å "tråkke på tær" i bestrebelsene med å få hjelpen fram til befolkningen.

Også under 2. verdenskrig måtte Røde Kors-ledelsen gå en ytterst krevende balansegang. Det var viktig å samarbeide med okkupasjonsmakten, samtidig som man ikke ønsket å tale tyskernes sak.

- For at Røde Kors skulle kunne fortsette sitt humanitære arbeid, måtte organisasjonen inngå noen kompromisser, forteller Mageli.

- Organisasjonen greide langt på vei å opprettholde sine aktiviteter, delvis ved å stå i mot, delvis ved å samarbeide med okkupasjonsmyndighetene. Samtidig betydde det at nye problemstillinger dukket opp. I hvilken grad skal en Røde Kors nasjonalforening samarbeide med en okkupasjonsmakt? Hvor går grensen mellom samarbeid og motstand? spør forfatteren.

 

Vokter Genéve-konvensjonene

Norges Røde Kors er en del av den internasjonale Røde Kors-bevegelsen. Den internasjonale Røde Kors-komiteen er opphav til og vokter av Genève-konvensjonene, som er viktige grunnlag for internasjonale relasjoner og internasjonal humanitær rett. Nøytralitet, upartiskhet og humanitet er styrende prinsipper for Røde Kors.

- Røde Kors skal hjelpe de som trenger det, uten å stille spørsmål om skyld og ansvar. Norges Røde Kors er opptatt av å verne om sine prinsipper og sitt spesielle mandat. Med rett til å hjelpe viser hvordan denne ideologiske grunnvollen har preget virkefelt og arbeidsprogram i Norges Røde Kors i 150 år, avslutter forfatter Eldrid Mageli.

Tom Gaudland