Torgrim Sørnes er lege av yrke, men han dyrker historie som hobby og beskriver seg selv som en amatør i ordets egentlige betydning – en elsker. Nå er han aktuell med sin femte bok om norsk kriminalhistorie: «Dødsskyggens daler – de henrettede i Norge 1759–1764», som kommer ut på Commentum. Boka er en skatt av informasjon som bør appellere til både true crime-fans og historieinteresserte.
«Dødsskyggens daler» er den femte boka i en serie om Norges henrettede. Sørnes fikk ideen til den første boka, «Ondskap» (2009), etter å ha slukt bøker om de engelske bødlene – Berry, Calcraft, Pierrepoint – og deres meritter. Han spurte seg hvorfor det ikke fantes noe lignende på norsk, og oppdaget at dette var upløyd mark.
– Å lese om fortidens mennesker, sivilisasjonens røtter, hvordan tidligere begivenheter har formet nåtidens liv, er en kilde til evig fascinasjon, forteller han. – På ett eller annet tidspunkt modnet så ideen seg: Hvorfor ikke produsere noe selv?
«Ondskap» tok for seg de henrettede i perioden 1814–1876, og de påfølgende bøkene har gått skritt for skritt bakover i norgeshistorien. – Under arbeidet ble jeg en periode opptatt av bøddelen Mathias Fliegenring, forteller Sørnes. – Han var en skarpretter fra Trondhjem som ble sinnssyk og drepte sin egen datter. Dermed måtte han også få sin egen biografi.
«Dødsskyggens daler» er en uttømmende oversikt over alle som ble henrettet i Norge mellom 1759 og 1764. – Jeg forsøker først og fremst å beskrive hva de gjorde, selve forbrytelsen, men også motivene og ikke minst hvilke sosiale og biologiske mekanismer som førte frem til forbrytelsen, forteller Sørnes. – Deretter skildrer jeg samfunnets reaksjoner. Hvem dømte dem? Hvorfor ble de dømt? Hadde de noe forsvar? Og til slutt henrettelsen – hvordan foregikk det i praksis, hvem avlivet dem til slutt, hvordan reagerte samfunnet på det?
Sørnes lar seg i stor grad fascinere av enkeltskjebnene og arbeidet med kildematerialet. – Jeg blir inspirert av muligheten til å «smugtitte» i andres liv, innrømmer han.
– Å bla i gamle dokumenter, lese autentiske bønner om nåde, lese skarpretteren klage over dårlig betaling og advokatenes mer eller mindre elegante tøyninger av lover og paragrafer; å følge for lengst døde mennesker inn til det mest intime i deres tilværelse – hva slags klær de hadde på seg, hva de spiste, hvordan de elsket og hvordan de myrdet, hvordan de tenkte.
Sørnes mener boka bør appellere til alle som er interesserte i historien vår, spesielt de mindre kjente delene av norgeshistorien. – Mye er skrevet om våre konger og deres ministre, men jo lenger ned i samfunnet vi kommer, jo mindre er det publisert, forteller han.
– Her har man muligheten til å sette seg inn i livene (og døden) til 1700-tallets absolutte fattigfranser, husmenn, uteliggere og gårdsgutter; tjenestejenter, tyver og desertører. Man kan følge dem gjennom deres elendige liv hvor de vandrer fra den ene ulykken til den andre, gjennom fyll, sex, barnefødsler og sykdommer.
– På den andre siden av det sosiale skillet møter leseren også advokater, sorenskrivere, prester og offiserer som forsøker å overleve de også, personer hvis private liv kan være vel så elendig og miserabelt som budeiene eller skomakerne i den samme bygden.
Skrivegleden har Sørnes også intakt. «Dødsskyggens daler» blir langt fra siste bok.
– Neste bind i serien blir «Et villnis av redsler – de henrettede 1752–1758». Her blir det mer av det samme, bare enda mer bestialsk i alle betydninger av ordet, røper han.
Tom Gaudland