Hjertestier illustrert med tatoveringer

I øykommunen Vega på Helgelandskysten er en helt spesiell diktsamling blitt til. Janne Mari Heipt står bak diktsamlingen Hjertestier, som ved første øyekast kan minne om et kryssord, som attpåtil er illustrert med tatoveringer.

– Hjertestier handler om de viktige øyeblikkene, livet her og nå. Boka er for alle som liker et mysterium. Utformingen er som kryssord, Scrabble eller Wordfeud. Jeg hadde min mening med diktene da jeg skrev dem. Når du leser det, skaper du din egen mening ut fra dine livserfaringer. Det er tanken med diktene mine. De treffer leserne på en annen måte når leserne er medskapere i prosessen. Jeg liker å kalle diktene ordstier som leserne går mens de leser. Budskapet i boka er å leve her og nå. Livene våre er verdifulle, slik vi lager dem, forteller Janne Mari Heipt.

Dikt til bestemor

Hun lar seg inspirere av livet, med alle tenkelige hendelser hun har vært borti både i jobb og fritid. Særlig det å jobbe med mennesker i forskjellige sammenhenger har ifølge forfatteren vært verdifullt. Spesielt forholdet til bestemoren har betydd mye for hennes forfatterskap.

– Jeg elsket bestemoren min da jeg vokste opp. Vi bodde lenge sammen med besteforeldrene våre. Da jeg og broren min flyttet ut sammen med min mor, bodde vi rett over veien, så jeg var like mye der som hjemme. Bestemor var et positivt og godt menneske som var aktivt med i foreningslivet på øya. Hjemme hos besteforeldrene mine var det mye liv med folk, sang, musikk og diktning i mange former. Jeg begynte tidlig å skrive dikt til henne. Mine besteforeldres betingelsesløse kjærlighet og tillit er drivkraften i min skriving. De fortsetter å være med meg på en god måte, selv om de er borte nå.

Aktiv

Heipt er en svært aktiv kvinne.

– Gjennom flere år har jeg tatt fagene norsk, naturfag, engelsk og russisk ved forskjellige universiteter i Norge, men hovedsakelig ved universitetet i Bergen. I desember 1999 fikk jeg cand.mag.-grad. Etter det har jeg tatt desentralisert påbygging gjennom flere år. Fra januar 2000 til nå har jeg jobbet som lærer ved skolen på Vega. Fra høsten av pendler jeg til ny jobb ved voksenopplæringen i Brønnøysund. En kveld i uka underviser jeg i norsk som andrespråk for Folkeuniversitetet her på Vega, og i helgene jobber jeg innimellom på Folkets hus pub, sier diktdebutanten.

Man skulle ikke tro det fantes fritid i livet hennes, men det gjør det.

– Når jeg ikke bruker fritiden på å skrive, går jeg på tur i de fantastisk fine turløypene på Vega. Jeg er også medlem i Pistolklubben på Vega, og deltar på skytebanen i sesongen. Så jeg har allsidige interesser, forklarer Heipt, som har fire sønner og en samboer på Vega.

Avbrekk i romanprosjekt

Skriving er en prosess, og det er slett ikke uvanlig at forfattere jobber med flere manus samtidig.

– Siden 2017 har jeg vært deltaker i Skriveakademiet, og skriver i flere sjangre. Hjertestier er min første diktsamling, men tidligere har jeg hatt fire dikt og en novelle i antologiene «Menneskemøter», «Veivalg» og «I koronaens tid», utgitt av Skriveakademiet i 2018, 2019 og 2020. 

Diktene ble til som «avbrekk» i et prosjekt av helt andre dimensjoner.

– Mens jeg jobbet med et større prosjekt, en roman, fant jeg ut at jeg ville spisse språket med å skrive dikt og noveller før jeg fortsatte. Underveis hadde Skriveakademiet ved Veslemøy Solberg forskjellige webinar om bl.a. dikt. Der fant jeg ut at dikt kan være så mye, og kan anta mange former. I tillegg hadde jeg en lang prat med en mann på et antikvariat i Bergen da jeg tok videreutdanning der. Vi diskuterte Hans Børli, en skogens mann, som vi begge beundret. Mannen mente at det ble for traust å skrive på den måten for en øyværing. Han mente at jeg måtte finne min egen form, noe jeg også har gjort gjennom figurdiktene mine.

Ulike meninger

At Hjertestier skiller seg ut ved den kryssordaktige formen, har vi allerede nevnt. Men den skiller seg også ut ved at et dikt kan bety én ting for leseren første gang det leses, men noe helt annet neste gang. Flere av diktene er utformet slik med hensikt. Det gir leseren en utfordring, pluss at diktene treffer leserne der de er, i deres liv.

– Jeg håper at jeg med boka mi kan åpne noen hjerter. Og at noen kanskje kommer til å le, gråte eller få noe å tenke på. Jeg håper at leseren kan se verden rundt seg i et litt annet lys etter å ha lest boka litt etter litt, kanskje ett dikt for dagen om morgenen ved frokostbordet, eller på sengekanten om kvelden.

Tatoverte illustrasjoner

Illustrasjonene er heller ikke som andre illustrasjoner. De er laget av Megan Aleksandra Gondzik, som er en særdeles talentfull illustratør. Hun kommer opprinnelig fra Polen, og jobber som tatovør under aliaset «Littlenightmare Tattoo».

– Hun laget en gang en viktig tatovering for meg, på leggen, til å minnes min mor og bestemor. Det ble ikke bare en vanlig tatovering. Hun klarte å fange alle følelsene jeg hadde for to store damer i en enkelt tatovering. Sånn møtte vi hverandre. Diktene mine trengte gode illustrasjoner. De kunne ikke fortelle for mye, siden leserne skal finne sin egen mening når de pusler sammen diktene. Da tenkte jeg på Megan, og tok kontakt med henne. Vi kom sammen fram til at det skulle være enkle tatoveringsliknende illustrasjoner i svart og hvitt. Hun ble begeistret over utfordringen, og jeg vil si at hun kompletterer diktsamlingen. Uten henne hadde det ikke blitt den samme Hjertestier, sier Janne Mari Heipt begeistret.

At en tatovør fikk slippe til som skjønnlitterær illustratør, hadde også en annen effekt, som forfatteren var klar over fra dag én.

– Poesi har gjennom mange år hovedsakelig blitt ansett som høykultur, selv om det også finnes flere eksempler på det motsatte, som drikkeviser. Tatovering har antageligvis eksistert siden steinalderen, og har hatt forskjellig status i forskjellige kulturer. I vår vestlige kultur har den vært mye forbundet med sjømenn og punkemiljøer, men er etter hvert blitt tilgjengelig for alle. Likevel har det vært forbundet med en slags lavkultur. Jeg ønsket å forene den høykulturelle poesien med den lavkulturelle tatoveringen. Og jeg ønsket å vise at tatovører er kunstnere, forteller Heipt.

 

Audun Rømcke