Karl Otto Vibran har drømt om å bli forfatter siden han var 16. Han har imidlertid bare skrevet faglitteratur før han nå debuterer med «Nr. 27», som er historien om hvordan han selv som elleveåring fikk påvist kreft og senere ble oppgitt av legene på Radiumhospitalet. Debutboka er en rørende og dramatisk skildring av familiens kamp mot både kreften og en konservativ legestand.
Vibran har hatt en lang karriere i norsk energisektor. Han har jobbet både i Kværner Engineering, Norsk Hydro og Statoil/Equinor, men han har også skaffet seg en mangesidig utdannelse med studier innen journalistikk, filosofi, sosiologi, prosjektledelse og programmering. Det hele kulminerte med hovedfag i statsvitenskap.
Ideen til boka har han hatt lenge. Den selvopplevde historien har han båret med seg fra han var liten, men arbeidet begynte for ti år siden. Boka handler om hvordan en gutt og familien hans fra Vormedal utenfor Haugesund takler en kreftdiagnose, og etter hvert en dødsdom, på Radiumhospitalet. Mye av boka handler om hvordan spesielt faren nekter å akseptere fagekspertisens dom og hva han gjør for å bevise at han var sanndrømt – han hadde nemlig drømt at sønnen skulle bli syk, men til syvende og sist overleve sykdommen.
Både faren og sønnen går igjennom mange prøvelser og utfordringer i sine forsøk på å gjøre kreftgudenes spådommer til skamme. Faren allierer seg med blant annet doktor Lorentz Nitter, Doktor Asvall og andre gode krefter i sin kamp mot overmakten. – Jeg vil tro at boka passer for alle som er interessert en nær, ekte og dramatisk historie fra virkeligheten, som en avveksling fra virkelighetsflukt på Netflix, pause fra mobilen, og fra fake news, forteller Vibran. – Fortellingen er basert på en sann historie, og jeg håper spesielt at den blir lest av mange innen helsesektoren, av pasienter med alvorlig sykdom og spesielt av foreldre med alvorlig syke barn.
– Drivkraften i skriveprosessen har vært nettopp selve historien, forteller Vibran. – Jeg ønsket å prøve å forstå fullt ut hva som foregikk i den perioden. Jeg skriver om hva den tiden gjorde med hovedpersonene i boka, og i prosessen har jeg fått noen svar. Men jeg har ikke gått så dypt inn i dette at jeg har fått alle svar. Jeg har vurdert det som for risikabelt for meg. Men jeg har fått bearbeidet en god del underveis, og det har gitt den nødvendige inspirasjonen og drivkraften til å trosse sykdom og andre hindringer livet byr på, til å fortsette med prosjektet i ti år.
– Nr. 27 er også et tidsdokument fra en tid der behandlingsmetodene var usikre og umodne, og behandlingen av barnepasienter ikke var noe eget tema. Tilpasset opplegg for barnepasienter kom ikke i stand før på 1970-tallet, og undertegnede måtte som andre barn på den tiden bare bite i seg usikkerhet, smerte og angst, og glemme alt etter at vi ble utskrevet, for det var ingen som snakket med oss hverken mens behandlingen pågikk, eller etterpå. En annen av handlingsaksene i boka er den bitre konflikten Lorentz Nitter hadde med ledelsen på Radiumhospitalet. Den var i starten og utviklet seg til en sak som ble mye omtalt i media, inkludert NRK, og det ble skrevet bøker om den på 70-tallet. Her blir starten av den skildret fra en pasient og hans foresattes perspektiv.
Vibran understreker at arbeidet med boka også har vært en læringsprosess for ham som forfatter.
– Jeg ville ha ut historien på en anstendig måte, forteller han. Selv om jeg har drømt om å bli forfatter siden jeg var 16 år, og mener jeg har skrevet rimelig bra og tydelig, måtte jeg lære en hel del håndverksmessige ting og begynte blant annet på «forfatterskolen.no» for noen år siden. Jeg har også latt konsulenter lese igjennom manuset på ulike tidspunkt. «Nr. 27» er nå ganske annerledes enn det første utkastet, og jeg er trygg på at det nå er godt nok for utgivelse, selv om jeg sikkert kunne fortsatt å forbedre det i lang tid fremover. Men på et tidspunkt må man bare forlate manuset og historien.
«Nr. 27» ser heller ikke ut til å bli det aller siste fra Vibrans penn.
– Jeg ser overhodet ikke bort fra at det blir både en og to oppfølgere til denne, forteller han. – Så langt har boka fått en veldig god mottagelse fra lesere, og det inspirerer meg til å fortsette skrivingen.
Audun Rømcke