Illustrasjon: Ola B. Klåpbakken
Et lite julemysterium:
Nysnøen lå tykt på grangreinene. Det var midt på dagen, men likevel var snøen farget av en lav vintersol. Det knirket under føttene på niåringen Sivert når han skjøv fra med høyrefoten. Sparken suste av gårde i fin fart. Han var alene på veien, mot sin nest siste skoledag før jul. Han hadde vært hos tannlegen, derfor måtte han gå alene den knappe kilometeren til skolen denne dagen. Han måtte få med seg de to siste skoletimene.
Det gikk fort, han tenkte på forestillinga som klassen hans skulle framføre på skolejuletrefesten tredje juledag. Klassen hadde øvd inn Eventyrreisa, og dramatisert den slik at alle i klassen fikk hver sin rolle. Sivert skulle være Smørbukk, bestevennen Joar skulle være Veslefrikk med fela, og Siri, som Sivert var «litt» kjæreste med, skulle være huldra. Sivert tenkte på mye på en gang. Det var snart jul, fire dager til. Han var nesten ferdig med julegavene, han skulle bare kjøpe en liten ting til Siri, og en litt større ting til Lennart, lillebror. Han visste ikke ennå helt hva Siri skulle få. Lennart skulle få en videofilm. Pappa skulle få ei bok om fluefiske. Den var dyr, men mamma hadde vært med og spleise. Til mamma hadde han kjøpt deodorant.
Skoleveien var nybrøytet, og han kunne se de snødekte trærne over brøytekantene. Hvis han gikk på litt nå, rakk han å komme til skolen før tredjetimen var ferdig. Klassen hadde geografi, og det var noe Sivert likte godt. Trærne hang snøtunge et stykke uti veien. Sivert kunne gå midt i, for dette var en skolevei som bare var for skolebarn til fots, på spark eller på sykkel.
Hva var det?
I brøytekanten skimtet han noe rødt idet han for forbi. Han skrenset med foten, og fikk stanset sparken, snudde den, og gikk tilbake et stykke. Et rødt sløyfebånd. Det så nytt ut. Sivert ble glad, han kom akkurat med det samme på hva Siri skulle få. En twistpose med rød sløyfe rundt. Han kunne ikke knytte fine sløyfer, men mamma ville sikkert hjelpe ham. Sivert la båndet fint sammen, og puttet det i ranselen, før han suste videre.
Han rakk ikke å være med på tredjetimen. Det ringte akkurat ut til friminutt da Sivert svingte inn i skolegården. Han parkerte sparken sammen med de andre, og trasket opp mot bygningen der han hadde klasserommet sitt.
Klassekameratene stormet ut. Sivert hilste på Joar. Siri så han også, han kastet bare et blikk bort på ansiktet hennes, hun smilte. Det var bare de to av alle på skolen som visste at de var kjærester.
Det var siste skoletime. Sivert skulle til å se på klokka si. Den var ikke på håndleddet. Den lå sikkert igjen på speilhylla på badet, det hadde hendt før. Han var ferdig med matematikkoppgaven som læreren hadde bedt klassen om å løse. Han spratt opp da klokka klang. Han måtte hjem, fort, for han skulle passe Lennart mens mamma vasket i huset. Sivert fikk sakene sine i sekken i en fart, og var førstemann ut av døra. Han var også førstemann ned til «parkeringsplassen», der han hadde satt igjen sparken sin. Han så i retningen der han hadde satt den. Sivert fant den ikke med øynene. De andre elevene kom også. En etter en forsvant sparkene, og da alle hadde tatt hver sin, var det ingen igjen.
Sivert kjente en klump i brystet. Sparken var borte! Han var på gråten. Den flotte sparken med rød ramme, som han fikk i julegave av mamma og pappa i fjor, var borte. Læreren kom gående, han så at Sivert stod alene igjen på parkeringsplassen.
– Står du her da, Sivert, skal du ikke hjem?
– Den er borte.
– Sparken din?
– Ja.
Sivert fikk nesten ikke fram et ord. Gråten presset på, men han ville ikke la læreren se at han hadde en tåre i øyekroken.
– Det er sikkert noen som har tatt feil, glemt at de ikke hadde med seg spark i dag. Du får den sikkert igjen i morgen, sa læreren.
Sivert tenkte at slik var det nok, for lærere er kloke, og vet mye. Han begynte å traske på veien hjem.
– Siiiiiivert, skynd deg!
Det var Joar som ropte. Han hadde kommet et langt stykke på vei allerede, men ventet på toppen av den store nedoverbakken som fantes på skoleveien. Sivert sprang mot ham.
– Er det noen som har stjålet sparken din? spurte Joar.
– De har sikkert tatt feil, jeg får den nok i morgen, sa Sivert, uten helt å tro på det han sa.
– Sett deg på, så kjører vi nedover, sa Joar, og tørrtrente på frasparket. Det gikk fort nedover bakken. Det suste i ørene, og Sivert måtte holde på lua så den ikke skulle reise. Sivert kjente seg slett ikke trygg, der han satt. Han kjente at sparken til Joar skjente mot høyre.
Pang!
Der føyk de rett i brøytekanten. Sivert kastet seg av setet idet snuten på sparken gravde seg inn i den myke brøytekanten. Han rullet rundt er par ganger.
– Siverttju!
Han mer fornemte det enn hørte det. En tynn stemme brøt stillheten da han fortumlet fikk satt seg opp etter fallet. Det kunne høres ut som et lite nys, men han syntes at han også hørte navnet sitt. Sivert så bort på Joar.
– Hørte du det?
– Hva da?
Sivert tenkte at det bare var innbilling.
– Nei, ikke no’.
Sammen trasket Sivert og Joar hjemover, de spøkte og ertet hverandre, og glemte rent tiden – som vanlig.
Han fikk litt kjeft av mamma da han kom inn døra. Først fordi olabuksa hadde blitt våt etter møtet med brøytekanten. Så fordi han hadde kommet senere enn avtalt, og så fordi han ikke hadde passet på sparken sin.
– Urettferdig, tenkte Sivert. Ingenting av dette var hans skyld. Han kjente klumpen i magen igjen. Men smilet til mamma etter at han hadde forklart alt, gjorde at den forsvant.
Ved middagsbordet fortalte Sivert om sløyfebåndet han hadde funnet.
– Det blir vel en fin gave til Siri, mente mamma, som var den eneste som delte kjærestehemmeligheten med Sivert.
Etter middagen måtte han opp på rommet sitt for å se på julegavene han hadde kjøpt til mamma og pappa. Sivert hadde gjemt gavene under senga. Han la seg på magen og tente lommelykta.
Hva! Ingen pakker?
Enda en gang den dagen fikk han klumpen i magen. Først tenkte han at Lennart hadde funnet pakkene og tatt dem med seg. Men Lennart var bare to år, så Sivert kunne ikke bli sint, og han skjønte at det ikke kunne være ham. Lennart hadde jo reist til barnehagen samtidig med ham, og kom ikke hjem før om en halv time. Han sprang ned til mamma og fortalte hva som hadde skjedd. Mamma skjønte ingenting hvor pakkene hadde blitt av. Men hun skjønte såpass at Sivert var lei seg, og hun trøstet ham så godt hun kunne. De lette høyt og lavt. Pappa og Lennart var også med å lete da de kom hjem. Pakkene var og ble bort, og forsvinningen var rett og slett et mysterium.
Etter å ha spist kveldsmat var det tid for å legge seg. Sivert måtte opp ett kvarter tidligere enn vanlig, fordi han måtte gå til skolen, i stedet for å sparke. Da mamma, pappa og Lennart hadde fått en klem, ruslet han opp til rommet sitt. Han la seg under dyna, men fikk ikke sove. Han tenkte på sparken og på gavene som var borte. Klumpen i magen var det fortsatt. Hvem kunne ha tatt pakkene som lå under senga? Det var dyre gaver han hadde kjøpt til familien sin. Han hadde fått penger av pappa for å kjøpe gaver til Lennart og mamma. Mamma var med på å spleise på bok til pappa. Nå var gavene borte, og han hadde nesten ingen penger igjen. Dette skulle vel bli en trist jul det.
Så tenkte han på maten, på godteriene og på juletegneseriene som pappa hadde kjøpt. Det var gode tanker, egentlig, men akkurat nå kunne det være det samme med hele jula!
Det ble travelt for hele familien dagen etter. Mamma og pappa hadde sovnet av, og Sivert og Lennart ble raskt påkledd. Sivert begynte å traske mot skolen. Det var tydelig at han var sent ute, for det var ingen andre å se på skoleveien. Han lurte på om han ble mye for sen og skulle til å se på klokka. Æsj, den lå igjen på speilhylla i dag også. Han nærmet seg stedet der han fant sløyfebåndet dagen før.
– Siverttju... Nå hørte han det igjen. En tynn stemme. Denne gangen var det helt tydelig. Men han så ingen. Det var mørkt i skogen, selv om månen lyste opp en del. Sivert kjente det stakk i brystet. Han ble redd. Han hadde ikke tenkt på det før, men nå ble han virkelig redd for å gå gjennom skogen i mørket, helt alene. Vanligvis sparket han til skolen sammen med Joar. Om sommeren gikk de sammen. Sivert begynte å springe.
På toppen av bakken, som han og Joar kjørte ned med spark i går, hørte han skoleklokka. Han ville bli for sen, men han var ikke fullt så redd lenger. Herfra til skolen var det hus på hver side av veien, nesten helt fram til skolen. Han så de koselige adventsstakene i vinduene, og stjernene med lys som hang i dem. Sivert hadde ikke tid til å lete etter sparken sin blant de andre nå. Han var for sen til timen, og det skjedde ikke ofte. Læreren var ikke sint da Sivert kom inn, etter å ha banket på døra. Det var mørkt i klasserommet. Et ensomt stearinlys skinte opp lærerens pult. Han leste i ei bok. Juleevangeliet. Det er dette klassen til Sivert pleier å gjøre siste dagen før juleferien. I dag skulle de bare kose seg på skolen. Øve litt på Eventyrreisa, drikke medbrakt brus og spise boller. De skulle bare være på skolen halve dagen. Sivert klarte likevel ikke å være glad. Han tenkte på sparken og pakkene som hadde blitt borte. Han håpet at i hvert fall sparken skulle komme til rette. Han skulle lete etter den i friminuttet.
Sparken til Sivert var ikke på parkeringsplassen. Da skoledagen var over, gikk han til læreren og fortalte at den fortsatt var borte. De ble enige om å henge opp en lapp på oppslagstavla etter at ferien var over. Sivert begynte å traske hjemover. Det gikk sent nå. Han gledet seg ikke i det hele tatt til å komme hjem. Det var trist at pakkene var borte, og at mamma og pappa ikke skulle få presanger av ham denne jula. Men Siri, hun skulle i hvert fall få presang. Han husket plutselig sløyfebåndet som fortsatt lå i ranselen. Han var akkurat på det stedet der han fant det dagen før. Han stoppet og tok det opp.
– Siverttju, Siverttju, Siverttju.
Sivert skvatt. Nå var det ingen tvil. Det var noen som kalte ham en tjuv. Nå var han ikke redd. Det var lyst, selv om det hadde skyet over og hadde begynt å snø lett. Han ble sint. Sint fordi det var noen som prøvde å skremme ham, og sint fordi at sparken og pakkene var borte.
– Hvem er det du kaller tjuv! ropte han ut, sint i stemmen.
Sivert så ingen. Så hørte han noen som gråt. Lyden kom fra andre siden av brøytekanten. Han listet seg bort. Han var ikke redd. Stemmen han hadde hørt var tynn og spe, så den som hadde ropt etter ham, måtte være mindre enn ham selv. Bak brøytekanten så han en liten gutt med gamle beksømstøvler, blå nikkers, ullgenser og rød topplue. Sivert tippet at gutten var rundt seks år. Gutten gråt.
– Ikke bli så sint, hikstet gutten.
– Hvem er du da, spurte Sivert.
– Jeg vet ikke.
– Vet du ikke?
– Nei, vi nisseunger har ikke noe navn.
Sivert kjente at han måtte le. Nisseunge – tull.
– Slutt da, klart du har et navn, du er vel ingen nisse heller, de finnes jo ikke.
Den lille gutten bak snøfonna så opp på Sivert.
– Hjelp meg opp, ba han. Så tok han hånda til Sivert og la om håndleddet sitt.
– Klem her, sa han.
Sivert klemte lett til.
– Ja, hva så, spurte Sivert forundret.
– Kjente du arma mi?
– Ja.
– Akkurat. Da er jeg altså til, ikke sant?
– Jo da. Sivert måtte svare det, selv om han syntes spørsmålet var rart.
– Da finnes jeg altså, sa gutten.
– Ja –
– Jeg er nisse, og jeg finnes, ikke sant?
– Jo da, Sivert måtte innrømme at den påstanden var riktig, men nisse da gitt, nei, det trodde han ikke på. Men, det fikk være som det ville med det. Det måtte jo være det samme for gutten om Sivert trodde på nisser eller ikke. Da husket Sivert på at han hadde blitt kalt tjuv.
– Hva mener du med å kalle meg en tjuv da?
Gutten med topplua så litt skremt ut med det samme Sivert spurte, men så rynket han brynene sammen og fikk et strengere uttrykk i ansiktet.
– Du har stjålet julegaven som jeg skulle gi til mor.
Sivert trodde ikke sine egne ører. Skulle han ha stjålet gaver? Hørt sånt tull! Så kom han på noe, han hadde jo også blitt frastjålet presanger – her var det mer som var rart –
– Vent litt. Sivert prøvde å få tingene på plass.
– Hva har jeg stjålet sier du?
– Julegaven som jeg skulle gi til mor. En ny sløyfe som huldrefolket hadde vevd. Sivert visste ikke hva han skulle si. Nisser, huldrefolk, tusser og troll, guttungen kunne ikke være riktig klok.
– Hør her, sa Sivert. – Jeg hadde også gaver som har blitt borte.
– Ja, de er det jeg som har tatt, sa gutten med topplua.
– Hva?
– Ja, du tok gaven som jeg skulle gi, og da tok jeg dine. Så enkelt er det, sa nissegutten.
– Hvor er de nå da? spurte Sivert.
– De ligger på sparken, bak furua der, sa gutten og pekte. Han fortsatte:
– Vil du som meg, så bytter vi. Sparken, pakkene og klokka di mot sløyfebåndet. Sivert visste ikke hva han skulle tro, og i hvert fall ikke hva han skulle si.
– Bli med her, sa nissegutten.
Bak furua han hadde pekt på, stod sparken hans. Oppå setet lå pakkene som hadde blitt borte, og på håndtaket hang klokka hans.
– Hvor har du fått tak i alt dette? spurte Sivert sint.
– Hjemme hos deg og på skolen. Jeg fulgte etter deg i går, da du stjal båndet.
– Jeg stjal ikke båndet. Æresord. Det lå på kanten her, og jeg tenkte jeg kunne gi det til kjæresten min. Jeg visste vel ikke at det tilhørte noen, forklarte Sivert.
– Men det var altså mitt, sa nissegutten og fortsatte:
– Det er ikke bare å ta det man finner. Tar man noe man finner, er man en tjuv, og det er det ikke pent å være, sa gutten.
Sivert forsto ikke helt det. Han hadde jo funnet båndet, og trodde ikke at noen eide det. Dessuten, det var jo bare et farget bånd.
– Men da er du jo tjuv du også da, påsto Sivert.
– Neida, vi nisser skal holde litt leven med menneskene før jul, vi. Det har vi lov til, og det må vi gjøre for at det skal bli jul hos oss. Jo mer fanteri vi gjør mot menneskene siste uka før jul, jo flere pakker får vi, påsto nissegutten. Sivert skjønte ingenting. Han holdt fremdeles tak i sløyfebåndet. Han rakte det mot nissegutten. Gutten smilte.
– Takk, hvisket han.
– Det var dyrt, skjønner du. Fire butter med nøtter og to neverposer med kongler kostet det. Det gikk nesten rundt for Sivert. Var gutten virkelig en nisse? Fantes virkelig Huldra? Han visste ikke helt hva han skulle tro. Men nå var sparken, pakkene og klokka, som han trodde lå på speilhylla, tilbake. Han var glad. Gutten med topplua og Sivert skiltes som venner.
– Hvor gammel er du, spurte han da han skulle til å sparke hjemover.
– 96 år, svarte gutten.
– Nehei! slapp det ut av Sivert, – seks mener du.
– Nei, 96 år. Vi nisser er ikke voksne før vi er rundt 400 år, svarte gutten.
Sivert kom slentrende ned fra rommet sitt. Mamma drev akkurat på med å sette et kakebrett i ovnen.
– Nå, Sivert, hvordan gikk det med deg i dag.
– Bare flott, svarte Sivert.
– Fant du sparken?
– Jada, den fant jeg, sa Sivert, – og pakkene også.
– Å, hvor fant du dem da?
– De lå der de skulle ligge, mer er ikke å si om den saken, sa han, og puttet en nybakt pepperkjeks i munnen. Han håpet at mamma ikke skulle spørre mer, for da visste han ikke hva han skulle si. Hun spurte ikke mer heller, merkelig nok. Han kjente at den lunkne pepperkaka brenne mot leppene. Han smilte for seg selv.
– Mamma, tror du på julenissen?
– Man vet jo aldri, hva tror du?
– Jeg tror ikke, jeg vet, for jeg er jo bortimot 150 år, svarte Sivert med et lurt glimt i øyet. Mor sa ingenting, men sendte et varmt smil til den store gutten sin.
– Sivert var varm inni seg. Nå gledet han seg til jul. Pakkene var på plass, og Siri skulle få en twistpose og en rød sløyfe som han skulle kjøpe i morgen.
Om forfatteren
Kjell H. Mære (1961) er ansatt som journalist i lokalavisa Valdres på Fagernes. Han debuterte i mars med kriminalromanen ”En til evigheten” (ISBN 9788292309698) på Commentum forlag, Sandnes. I februar kommer oppfølgeren ”Fra Helvete og ned”.
Illustrasjon: Ola B. Klåpbakken
Redaktør -