Utvandrede nordmenn i Amerika sendte en mengde brev hjem til venner og familie. Disse amerikabrevene har blitt grundig studert av historikere. Ofte lå det også fotografier i brevene. Disse har ikke i samme grad blitt gjenstand for studier. Derfor la forskerne Sigrid Lien og Eva Reme ut på fotojakt i Midtvesten.
Det har resultert i boka ”Lengselens bilder”. I forbindelse med utgivelsen blir en del av disse bildene presentert i en utstilling på Hå Gamle Prestegard.
Lien forklarer hvordan det hele kom i stand.
- Personlige opplevelser fra barndommen var utgangspunktet for min egen del. Da jeg var liten pleide bestefaren min å fortelle om ungdomstiden i Amerika, blant annet om hvor mange klapperslanger han hadde drept, og om en svenske som frøs av seg ørene i Midtvesten. Jeg var veldig stolt av en bestefar som hadde vært cowboy i USA. Han var jo egentlig en sauegjeter, da, understreker Lien.
- Jeg glemte hele denne historien til en gang lenge etter at bestefaren min var død. I mellomtiden hadde jeg blitt billedforsker på universitetet. Jeg fikk et fotografi tilsendt fra slekt i Amerika. Det viste bestefar på hesteryggen. Da tenkte jeg: Hvorfor er det ingen som forsker på bildene? Så kom jeg i kontakt med Orm Øverland. Han er landets fremste forsker på amerikabrev, og har samlet og utgitt bind etter bind om temaet. Han hadde stor sans for prosjektet mitt, og syntes det var viktig. Øverland har vært en god støtte hele tiden, understreker Lien.
Fotograf, saloon og sheriff
- Vi begynte å gå gjennom samlingen av fotografier på utvandrermuseet på Hamar. I 2003 reiste vi rundt i Midtvesten og samlet inn bilder. Vi besøkte både museer, og private og offentlig arkiver på jakt etter Amerikabilder, forklarer Lien.
- Det som har vært oppsiktsvekkende er hvor stort omfang fenomenet har, og hvor mange norskamerikanske fotografer som har vært i virksomhet. Det er snakk om hundrevis fra hele landet. Det hadde jo også sammenheng med at det var stor konkurranse mellom fotografer, og det var et relativt nytt yrke i Norge i 1860- og 70 årene, sier Lien. Hun legger til at ny teknikk gjorde fotografering mer tilgjengelig.
- Våtplateteknikken fra 1860-tallet førte til en stor ekspansjon i fotografyrket i Norge. Mange valgte å forsøke seg som fotografer i Amerika. Der bosatte de seg i småbyer og bygder i de norske områdene hvor de kjente folk fra før. Etter hvert ble fotografen en like fast institusjon som både saloon og sheriffkontor.
Forsiktige skrytebilder
Lien mener at det nye materialet tilfører en ny dimensjon i historien om utvandrerne. Det var mye som ikke kunne bli sagt med ord, og som bildene sørget for å formidle. Dessuten sier hun at utvandrerne etter hvert ble mer tilbakeholdne med å lokke familiemedlemmer over til gull og grønne skoger i det nye landet. Det var slett ikke garantert at den lange reisen automatisk ville føre til materiell suksess for alle. Derfor prøvde de heller med bildene å vise hvordan livet var, kanskje med en liten oppfordring skrevet bak på bildet.
- De første skrytebrevene kunne gjerne sterkt oppfordre andre familiemedlemmer til å komme over, men etter hvert fikk de kanskje noen dårlige erfaringer, og ble mer forsiktige. Tenk på det ansvaret det er å råde en bror eller en søster til å komme over dersom vedkommende får et elendig liv og blir syk. Det var flere som brant seg på det. Gjennom bildene kunne de vise hvordan livet rent materielt sett hadde blitt bedre, uten å komme med påstander om at sånn vil også du få det. De kunne vise porselen, husene, hestene og åkrene, sier Lien. Bildene kunne også ta opp emosjonelt vanskelige tema, som for eksempel døden.
- Dersom noen hadde mistet et barn, kunne det gjerne stå helt kortfattet i brevet, ledsaget av et bilde av den lille jenta eller gutten, forklarer Lien.
Omreisende fotografer
Billedforskeren forklarer at det var et stort omfang bilder som ble sendt, og de ble sendt i begge retninger. Utvandrerne var naturligvis nysgjerrige på hvordan det stod til i gamle landet, og hvordan familiemedlemmene hadde det.
- Hva var det utvandrerne etterspurte av bilder?
- I brevene kan vi finne formuleringer som: ”Jeg skulle så gjerne sett innseilingen til Flekkefjord.” De som hadde vandret ut lengtet jo hjem til steder og ansikter de hadde forlatt, og ga uttrykk for at de ønsket bilder av begge deler. Mange fotografer så muligheten til å få seg et levebrød av dette. De reiste hjem og dro på fototurné i Norge. Blant annet var det en Martin Morrison som solgt bilder på bestilling til norskamerikanere i USA. Det som går igjen er familier som står oppstilt foran husene med sine fineste klær. Det blir nærmest en fast sjanger. Norskamerikanerne tar gjerne bilder av sine nye gårder, med bugnende åkrer som strekker seg så langt øyet kan se. De tar gjerne også ut eiendeler og stiller dem opp, som for eksempel kjøretøy eller et piano. Det gjør de for å vise at livsvalget var berettiget. Ellers er det mye bilder av det moderne livet, telefonen, elektrisk lys, og mange bilder av toget. Disse fotografiene har i sterk grad vært med og bidratt til de bildene vi har dannet oss av Amerika, avslutter Lien.
Redaktør -