Det svingte når alle spilte sammen.
Røyken fra røykmaskinen blir tatt av vinden, og ført ut over vannet. Ganske passende når det skal settes verdensrekord i ”Smoke on the Water”. 32 gitarister stilte opp til musikkstuntet på Helgåfestivalen.
Som en ensom svale blant rovfuglene sitter hun der. Litt på kanten, for seg selv, ei søt jente, med langt hår og kassegitar. Alle andre står, de fleste med den elektriske gitaren langt ned på beina, og bråkete forsterkere. Det ser ut som om hun er i egne tanker, men hendene på den akustiske gitaren følger både rytmen og melodien. Hva som fikk jenta med kassegitaren til å stille opp på verdensrekordforsøk i ”Smoke on the Water” fikk vi aldri vite. Hun forsvant som røyken fra røykmaskinen, før vi fikk pratet med henne.
Det er en lang blues. Helt fra forsamlingshuset på Ogna til scenen i Helgåleiren varer den faktisk. På rekke og rad kommer gitaristene. Lengst frem går Hans Berge Stokkeland med et norsk flagg, og leder toget. Lyden er litt tynn, men annet er vel ikke å vente, forsterkerne koster jo ikke mer enn 100 kroner stykk. Et podium er rigget opp ved siden av hovedscenen. Når alle gitaristene er på plass, er det fremdeles plass til mange flere. Det hadde vært over 50 påmeldte, men så mange er de ikke i dag.
Etter en litt forvirrende dirigering er det pause. Noen henter god mat og drikke, andre passer på å varme opp.
- Det er jo en klassiker. Alle gitarister kan vel denne sangen, men det var en stund siden jeg spilte den, smiler Trond Are. Han sitter på en stein, røyken i munnen og et ølglass på bakken. Den rosa gitaren fører tankene tilbake i tiden. Det er 80-tall og glam. For oss som allerede da syntes at puddelhår og spandex var corny er retrobølgen med Return og Wig Wam, et sant mareritt. Vi får håpe det ikke får skikkelig fotfeste, om ikke annet vil det være en fare for ozonlaget, med all bruk av hårspray.
Tjobang! En rakett farer over hodet på folk. Kapellmester Rune Bjerkreim teller takten, og låten er i gang. Duh duh duh, duh duh duh duh, duh duh duuuh duh duh. Det låter ikke så tungt, på tross av mengden gitarister. De tynne forsterkerne får ta skylden. Tungt er derimot kompet fra støttebandet. Mange i publikum mimer med til første vers, før det er på tide med første solorekke. De som vil får vise hva de kan. Forsterkeren settes mot en mikrofon, og plutselig fremstår soloen klart og tydelig. Stilart og ferdigheter varierer. Noen prøver å presse så mange noter som mulig inn i sin tilmålte tid, mens andre tydeligvis er mer bluesinspirerte. Konkurranseinstinktet er fremtredende. Særlig imponerer Tor Ivar Braut. Med gitaren bak hodet drar han en forrykende og medrykkende solo.
Totalt bruker musikerne rundt et kvarter på den ellers rundt fire minutter lange sangen. Men soloene gjorde det vel verd å se. Etter utført spilling er det telling. Lensmannen får hjelp av varaordføreren og Hans Berge Stokkeland. 32 gitarister.
- Så vidt vi vet, er dette rekord. Vi har ikke hørt om lignende forsøk, og tror vi har klart rekorden, sier Stokkeland. Han er svært fornøyd med arrangementet, men hadde nok forventet litt flere folk, både blant publikum og utøvere.
- Vi finner på noe neste år også, hvem vet, kanskje blir det rekordforsøk for bass eller trommer, smiler Stokkeland. Etter at låten var ferdig minglet musikerne, stolte over det de hadde gjort. Bare en var ikke så fornøyd.
- Hørte du, jeg spilte feil, sa han.
Kameraten ga noen trøstens ord
– Jeg tror ikke det var noen som hørte det.
Av Sjur O. Anda
Redaktør -