Høy himmel og åpent hav følger pilegrimene på vandringen langs Kongevegen.
Hvis du tror at moderne pilegrimer er en gruppe alvorlige mennesker som slentrer av gårde i sakte tempo på sin vandring, ja - da har du ikke vært med på pilegrimsvandringen langs Kongevegen i Hå.
Regntunge og mørke skyer henger over havet utenfor Varhaug kapell. I horisonten kan en skimte tre skip. To er på vei sørover, det tredje går i den andre himmelretningen. Fire måker driver med luftakrobatikk i utkanten av kirkegården. De står nesten stille i luften med fronten mot vinden, så bøyer de hodet, og stuper mot havflaten. Opp med kapellveggen har en flokk mennesker søkt ly for vinden som blåser ganske friskt denne søndagen.
- Å være pilegrim er å bryte opp, søker stillheten, skru av mobiltelefonen og legge vekk klokken, sier prost Anne-Sofie Haarr og ser smilende utover flokken.
- Alle kan gå i sitt eget tempo, alt etter egen form. Noen ønsker å gå i stillhet, andre søker den gode samtalen. Her er det ingen regler, men det å ha et åpent sinn på vegen kan være til god hjelp, fortsetter prosten, før hun sender flokken av gårde med den gamle pilegrimshilsen "Pax et bonum", ”Fred og alt godt”.
Vandringen
Det er en ivrig gjeng på omtrent 30 personer som tar fatt på den 14 kilometer lange pilegrimsveien som går fra Varhaug gamle kirkegård, langs Kongevegen til Tusenårsstedet ved Obrestad, derifra til Hå gamle prestegard, med en avstikker til "Kristkrossen" på Njærheim, og til slutt Stefanuskirken på Nærland som siste post.
Rekken av pilegrimer deler seg fort opp i noen mindre grupper, og de som går sist mister snart fortroppen ut av synet.
Det kjennes godt å ha vinden i ryggen. Og selv om det blåser kraftig, er det varmt i luften.
En pilegrimsvandring er både en indre og en ytre vandring, og den ytre vandringen langs Kongeveien byr på skjønne naturopplevelser som gir fred og ro i sinn og sjel. Som ekstra føde for den indre vandringen er det satt opp fire stoppesteder langs ruten.
På Grødaland tar presten Gaute Øgreid Rasmussen imot de vandrende med salmesang og tekstlesing og en kjærkommen hvile for føttene, før ferden går videre mot Tusenårsstedet.
Mangfold
Det er ikke bare pilegrimene som går langs Kongevegen denne søndagen. Kongevegen må de dele med skapninger av andre slag.
- Mamma, kua skal ta hunden vår, en jente med hund i bånd springer opp på en steinrøys og ser forferdet ned på kuene som flokker seg rundt henne og hunden.
Litt lengre framme faller hun og venninnen i staver over noen sauer som går og beiter ned i sjøkanten.
Lukten av tang og tare fyller nesen. Kvitringen fra en flokk svaler ljomer i ørene og blander seg med toner fra salmen som synges oppe på Tusenårsstedet.
Dikterstien opp mot toppen serverer åndelig føde gravert i stein til de forbipasserende.
Det blåser friskt oppe på toppen der Marta Grønstad Hvidsted står og møter de vandrende med sang, tekstlesing og bønn. Ordene blir tatt av vinden som blåser dem ut på havet, mens de vandrende fortsetter videre på turen mot Hå.
Flere av pilegrimene tar matpause mellom Obrestad og Hå. Den åndelige føde alene er ikke nok, legemet krever også sitt.
Siste etappe
Nå begynner det å verke litt i føtter og ben, ungene spør om det er lenge igjen.
På Hå gamle prestegard står presten Anna Bjelland Refsnes på post og tar imot pilegrimene.
Det er høy aktivitet rundt omkring på Prestegården. Noen barn kjører rundt på grønne plast-traktorer. Et par med stylter står opp mot veggen.
Men det er ikke den store susen over salmesangen lenger. Anna velsigner de vandrende før de tar fatt på siste etappe.
Baktroppen i pilegrimsfølget tar ikke avstikkeren til "Kristkrossen" på Njærheim. Dårlig merking er den ene grunnen, men trøtte føtter bidrar nok også til veivalget.
I døren til Stefanuskyrkja står Prost Anne-Sofie Haarr og tar imot pilegrimene hun sendte av gårde fire timer tidligere.
Det er godt å sette seg på en stol, synge "Deilig er jorden", og kjenne ro og fred i sjel og sinn etter en lang vandring.
Skyene på himmelen er ikke lenger så tunge, det kan virke som solen har en mulighet til å skinne litt igjennom sånn helt på slutten av dagen.
Av Thorbjørg Isafold Kristijansdottir
Redaktør -