Eva Vatne, prosjektleder for "On the Edge".
Å være på kanten er jærbuene vant til. Jæren het fra gammelt av Jadar, som betyr en kant. Ubeskyttet ligger Jærstranden der på kanten av landet, prisgitt de voldsomme kreftene fra det uendelige havet.
Hav og land går i ett når bølgene ruller inn og treffer den lave, steinete kysten. I et frådende, grått kok slipper havet kreftene løs. Da blir menneskene små og maktesløse.
Historien er full av fortellinger om fryktelige forlis, og dramatiske hendelser som har utspilt seg langs Jærstrendene i tidens løp. Mange sjøfolk har omkommet i brenningene utenfor Jæren, og allerede i Snorres Kongesagaer finner vi en advarsel om det farlige farvannet langs Jærkysten.
En trygghet
For de sjøfarende representerte byggingen av fyrene langs jærstrendene en kjærkommen trygghet, noe som gjorde at ferdselen langs kysten ble mindre farlig enn før.
Norge fikk sitt eget fyrvesen i 1841, og i tiårene som fulgte ble det gjennomført store byggeprosjekter over hele landet.
I de tre jærkommunene var Feistein fyr, det første som ble bygget. Det fikk sin plass på den eneste øyen som finnes i Klepp kommune, omtrent en sjømil fra Sele. Fyret sendte sin første lysstråle derifra og ut mot havet i 1859.
Det er ikke noe naturlig ly for været på Feistein, og stedet krevde sine ofre. I 1868 ble fyrvokteren og en tjenestepike tatt av en brottsjø og feid på havet. Begge druknet. Fyrdirektøren i Norge skrev i sin tid: "Feistein er den verste av alle de under Fyrvæsenet sorterende Poster".
Obrestad fyr er godt synlig fra havet der den ligger på en odde, mellom Hå gamle prestegard, og Obrestad havn. Det ble bygget i 1873, og lyskilden de første 30 årene var en enkel oljebrenner med veke. Etter hvert ble glødelampen introdusert, noe som representerte en viktig forbedring, som ga mye skarpere lys.
Det siste fyret som ble bygget på kysten av Jæren var Kvassheim fyr. Til tross for de to fyrene, Feistein og Obrestad, var det stadig mange fartøy som forliste på den åpne kyststripen. Seks år før fyret ble bygget ble det satt opp en tåkelur. Det viste seg å ikke være nok, slik at i 1912 ble selve Kvassheim fyr bygget.
Den teknologiske utviklingen har gjort betjeningen ved fyrstasjonene overflødig, men fremdeles står fyrene der, og med sine lysstråler varsler de sjøfarere om farene langs kysten.
On the edge
Nye tider fordrer nye skikker. Fyrvokterne med sine familier bor ikke lenger på stasjonene, men andre folk og foretak har funnet sine plasser der i stedet.
Samtidskunstprosjektet "On the edge" er et samarbeidsprosjekt mellom Stavanger 2008, og samarbeidsgruppen "En kjede av fyr". Prosjektet skal presentere forskjellige former for samtidskunst, i tillegg til å ha som mål å formidle fyrene sin særegne historie og egenart i kystlandskapet.
Det er Hå gamle prestegard som er ansvarlig for koordineringen av prosjektet, med Eva Vatne som prosjektleder.
- Selve ordet Jæren betyr kanten, og fyrene i området er også på kanten av noe nytt, sier Eva Vatne som en forklaring på navnevalget. Prosjektet er ment å være et møtepunkt mellom kunst og folk, der folk i de enkelte kommunene vil kunne møte ulike kunstnere.
I tillegg til de tre fyrene Feistein, Obrestad, og Kvassheim, er også Eigerøy, Tungenes og Utsira med i prosjektet.
"On the Edge" er et prosjekt som vil fungere på ulike nivåer, både nasjonalt og internasjonalt, regionalt og lokalt. Et omfattende regionalt og lokalt program er planlagt i tilknytning til de forsjellige prosjektene. Det er seks forskjellige kunstnere som skal arbeide på hvert sitt fyr, hvor de vil arbeide i forskjellige perioder. Kunstnerne kommer fra flere ulike land. Blant annet fra Sør-Afrika, England, Japan, og Norge.
Ifølge Torunn Moseidvåg, koordinator for prosjektet, er lys og lyd nøkkelbegrep i forhold til kunstprosjektene.
Av Torbjørg Isafold Kristjansdottir
Redaktør -