Gitarrist Jimmy Murrison kan posere.
Da de gamle hardrockerne i Nazareth besøkte Varhaug, var det ikke alle som var interesserte i musikken.
– Eg tar vasken!
Dokøen er ulidelig lang for noen. En mørk mann i 35 års alderen trenger seg frem, legger lillemann i vasken, og lar det stå til. Stemningen på toalettet er bokstavligtalt trykket. Litt småknuffing. En prøver å komme seg lengre frem.
– Hei! Det er en kø her.
Justisen slår fort ned på snikeren. Det er fredag kveld, Nazareth skal snart gå på scenen i Varhaughallen.
Tidligere på kvelden. Forbandet har ikke kommet i gang. De går bare raskt gjennom en sang for å teste lyden, før de går tilbake til garderoben. Det er forventning i luften. Rødekorsfolkene sitter i en klynge. Sammen med vaktene i gule vester utgjør de flertallet i hallen. Det er et blandet publikum. Noen langhårete rockere, med skinnjakker, og mange som kanskje var rockere da Razamanz kom ut i 1973. Gradvis fylles Varhaughallen. Forbandet bestemmer at det er på tid å komme i gang. Trygg blues og funk leder deler av publikum i feststemning. Andre bruker brun syngeolje for å oppnå tilsvarende effekt. En og annen lerke har også sneket seg forbi sikkerhetskontrollen i døren.
Whisky Drinking Woman
– Togtabell, eg betale mye for en togtabell. Vett du ka ti toget går te byn?
Ei pent sminket og kledd Stavanger-dame i midten av trettiårene har fått nok av bondelandet. Etter noen drinker for mye river hjemlengselen. Påstår at en venninne har lurt henne ut hit, og nå vil hun tilbake til byen. Hun søker seg videre til vaktene. Må nok ha fått gode råd der, for hun forsvinner i alle fall.
Ute har røykerne har blitt godt inngjæret. Under halvtaket står Tone Vigsnes Finseth og Juanita Fuglestad. De må være blant de yngre i Varhaughallen denne kvelden.
– Love Hurts er jo en klassiker, sier Fuglestad. Det hardere og tøffere materialet kjenner hun ikke like godt, men hun synes det er fantastisk at lille Varhaug klarer å ro i land et så stort arrangement.
Hallen har delt seg i to. De musikkinteresserte står midt på golvet, nærmere scenen. Langs vegger, og nær inngang og toaletter er det nok festen som er det kjekkeste. Golvet klistrer, det er seigt å gå. Ryddemannskapet springer med mopp og får opp de verste ølflekkene. Baren har startet en tidlig julefeiring, og glade nisser serverer årets første juleøl.
– É du fra Aftenbladet? Eg ser itte ein fotograf.
Stavanger Aftenblads utskremte medarbeider virker litt forskrekket. I løpet av en halvtime har hun blitt antastet av tre fulle jærbuer, og begynner å få nok. Hun gjemmer seg i et hjørne, og venter på hovedattraksjonen.
Hair of the dog
Dan McCafferty og resten av Nazareth går endelig på scenen. De begynner tungt. Razamanaz, Hair of the dog, Bad bad boy. Gutta våkner. Det fargede lyset setter mer fart på publikum. Det må være vanskelig for de som står lengt frem. Gjerder og en hel haug med vakter sørger for sikkerheten, men forstyrrer nok også utsikten. McCaffertys stemme er imponerende. Raspende, hes og kraftig. Ingen tegn på at den snart 60 år gamle mannen nærmer seg AFP. Tross at hovedattraksjonen er godt i gang, er det fremdeles trang ute hos røykerne, og ved inngangspartiet sitter mange som lar musikk være musikk. Det viktigste er å treffe kjente. En har sovnet i en stol. Han får sove i fred. Et par i femtiårene krangler høylytt. Love hurts.
Not faking it
For mange er nok de skottske heltene fremst kjent for sine ballader, Love hurts og Drem on, har nok vært den siste dansen for mange. Mens guttene dominerte under de tøffere sangene er det en kø av par som søker seg mot midten av golvet når de første tonene til Love Hurts glir ut av de store høytalerne. Overraskende nok er det ikke avslutningssangen. Konserten varer en drøy time. Hvor vidt det er alderen som tar ut sin rett, eller om de begynner å bli trøtte på sin egen musikk vites ikke, men de spiller et overraskende kort sett. De har låter nok til å holde på til solen går opp, men avslutter en stund før ølsalget stenger. En forferdelig tysk polka skremmer folk avgårde. Mange tar en rask retrett, mens andre trosser de tyske tonene og blir en stund til. Noen venner vekker han som sitter og sover. Det er på tide å gå hjem nå.
Av Sjur O. Anda
Redaktør -