Psykopater i kristne miljøer

Profane medier har ofte fokus på seksuelle overgrep i kristne kretser, og dessverre ikke uten grunn. I slike saker sitter ofte kvinner og barn tilbake med traumatiske minner de ikke klarer å legge vekk. Men også på andre av livets områder møter vi overgripere som behandler sine medmennesker på en ødeleggende måte. Vi kaller dem ofte for maktmennesker eller psykopater, skriver Jan-Kristian Viumdal i pinsebevegelsens organ Korsets Seier. Vi gjengir her Viumdals artikkel i sin helhet da den har interesse og aktualitet i denne sammenheng og er et ledd i diskusjonen rundt dette kapittels hovedoverskrift – ”Kristen maktutfoldelse”.

«Psykopatens viktigste kjennetegn er den uopphørlige trang til å ha makt over andre.» Dette fører ofte til at de stiller urimelig krav til sine omgivelser.
Kjennetegnet på slike mennesker er at de utøver unødvendig og ødeleggende makt overfor dem de er satt til å ha ansvar for. De som lider kan være menighetsmedlemmer, foreldre, søsken, ektefeller eller barn.
De skadelige konsekvensene av maktmenneskers psykiske overgrep kan være like ødeleggende og smertefulle som hos dem som møter den seksuelle overgriperen. Det kan være snakk om å få ødelagt sitt selvbilde, miste troen både på seg selv og sine medmennesker, slik at man går gjennom livet som en skygge av den Gud hadde tenkt.
Den kjente kristne psykiateren Tollak B. Sirnes sier i sin bok «Å sette de undertrykte fri»: «Det utspilles tusenvis av tragedier omkring i hjemmene, fordi en eller flere av familiemedlemmene er behersket av en slik grad av enveistenkning, at de nærmest må karakteriseres som psykopater.»
Psykolog Ingjald Nissen, som skrev klassikeren «Psykopatenes diktatur», mener at «psykopatens viktigste kjennetegn er den uopphørlige trang til å ha makt over andre.» Dette fører ofte til at de stiller urimelig krav til sine omgivelser. Når den annen part så kommer til kort overfor disse kravene, er psykopaten straks på pletten for å fremkalle skyldfølelsen. Han er en mester til å oppdage, forstørre og latterliggjøre andres feil, mens han er blind for sine egne. I beste fall bagatelliserer han dem.
Han (eller hun) har ingen sans for menneskelig svakhet, noe som blir sett på med forakt, og dermed er det heller ingen ekte innlevelse og medfølelse når det gjelder andres problemer og lidelser. Det dreier seg som regel om intelligente og sjarmerende mennesker som bruker all sin energi og innflytelse på å kjempe seg til en maktposisjon på andres bekostning.
Anklager, beskyldninger, sinneutbrudd og forakt veksler med tilgivelse og kjærlighet. Dette gjør etter hvert ofrene fullstendig utmattet, selvfølelsen blir ødelagt og de blir psykopatens villige tjenere.
Selvsagt er det ikke slik at alle som er i ledende posisjoner er maktmennesker, men slike posisjoner er svært attraktive for psykopater, og de utnytter den på en manipulerende måte for å understreke sin egen fortreffelighet og andres svakhet.
Ifølge Edin Løvås (”Maktmennesket i menigheten”) elsker psykopatene underordningssystemer, både i menighet og hjem. I en menighet kan for eksempel en slik pastor finne på å si til sine medlemmer at «Deres frihet består i at dere gjør som jeg sier,» samtidig som han siterer hva Paulus skriver om det å underordne seg. En psykopat i kristne kretser er i det hele tatt flink til å bruke Bibelen for å bekrefte egen åndelighet og andres tilkortkommenhet. Det gjelder også i hjemmet, der «underordnede», som ofte er en kvinne, stadig får høre at hun skal underordne seg og barna være lydige. Og er de ikke slik psykopaten mener de bør være, får de høre det i form av skjellsord og nedsettende, hånlige kommentarer, ja, ofte også i form av fysiske overgrep.
Vi skal være ytterst forsiktige med å stemple andre som psykopater, selv om det er ting vi reagerer negativt på hos vedkommende. Altfor ofte har man brukt uttrykket «maktmenneske» ganske enkelt for å stemple sine motstandere eller rivaler. Og vi kan vel alle ha enkelte psykopatiske trekk som kommer for dagen i spesielle situasjoner, men for at en person skal få en anerkjent diagnose som psykopat, må vedkommende score minst 26 poeng på en internasjonal sjekkliste (PCL-R). I Norge regner forskerne med at én prosent av befolkningen kommer inn under denne diagnosen.
Psykiater Einar Kringlen sier i sin lærebok i psykiatri at det ikke går an å oppdage psykopaten bare ved å lytte til det vedkommende sier. Til å begynne med vil han nemlig ofte virke både ærlig, sjarmerende og med en evne til å uttrykke seg på en overbevisende måte. «Diagnosen må bygges på pasientens handlinger og ikke hans verbale ytringer,» slår Kringlen fast. Og dette er jo et sunt, bibelsk prinsipp.
Jeg har møtt personer som har kunnet fortelle om hvordan det er å leve nær en psykopat, både i menighet og hjem. Det som ofte gjør disse menneskenes lidelse ekstra tung, er at andre ikke forstår dem, ja, at utenforstående faktisk kan ta psykopatens parti.
Selv om vi skal være klare og bestemte overfor psykopaten, er det samtidig viktig å huske på at dette er en sykdomstilstand, og at vedkommende trenger både forbønn og Guds nåde, selv om det erfaringsmessig svært sjelden finner sted noen bedring av tilstanden. Dette skyldes at vedkommende fullstendig mangler egeninnsikt og kanskje mener at det er alle andre som trenger en psykiater eller psykolog og ikke han.
La ikke et slikt menneske ta fra deg selvrespekten, freden og gleden. Sett grenser og ta de forholdsregler som er nødvendige for å bevare din og dine nærmestes mentale helse.
Den kristne tilgivelse og overbærenheten har ofte vært noe psykopaten har kunnet gjemme seg bak. Vi vil jo helst tro det beste – det er jo bibelsk! Vi må imidlertid ikke narre oss selv og tro at slike mennesker ikke finnes i kristne kretser. De både finnes der og trives der! Utfordringen er å oppdage dem der de er. Dette er en stor utfordring for kristne ledere.
Jo lenger de får utfolde seg, jo mer skade gjør de på sine medmennesker. Men skal de stoppes, er det ikke nok med en vennlig henstilling. De må konfronteres med sine handlinger og konsekvensene av dem, og de må forstå at dette ikke er noe man akter å tolerere. Skal man gjøre dette, bør man helst kunne dokumentere og gjerne også ha juridisk holdbare bevis, slik at det ikke går an å snakke eller sjarmere seg ut av situasjonen. Maktmennesker forstår bare ett språk, og det er fasthet, bestemthet – og legitim makt.
Overgrep kan altså være så mangt. Vår indignasjon over de seksuelle overgrepene er absolutt på sin plass. Men vi må heller ikke glemmer dem som kanskje daglig lider under mer «usynlige» overgrep av maktmennesker i hjem og menigheter.
Også på dette området er det absolutt nødvendig at ofrene får den hjelp de trenger. Derfor er det viktig med en mobilisering for å kunne tilby kompetent sjelesorg og den nødvendige faglige bistand i kristen regi. Ingen – og aller minst ofrene – er tjent med at vi narrer oss selv til å tro at man i kristne miljøer er forskånet fra psykopatenes tyranni.

…

Den beste boken på norsk og psykopati er trolig skrevet av Alv A. Dahl og Aud Dalsegg: ”Sjarmør og tyrann”. Den tar for seg denne typen for maktutfoldelse i full bredde og bør leses av den som vil vite mer – og stoppe denne skadelige formen for virksomhet før den griper ytterligere om seg i en aktuell sammenheng.

Jørn-Kr. Jørgensen