Når Jesus stiller stormen
Så steg han i båten, og disiplene fulgte med ham. Da blåste det opp en kraftig storm over sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus selv sov. De gikk bort og vekket ham og sa: «Herre, frels! Vi går under!» Han svarte, «Hvorfor er dere redde? Så lite tro dere har!» Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille. Mennene undret seg og spurte: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.»
Matteus 8,23-27
Da Jesus stilte stormen på Genesaretsjøen, må det ha blitt merkelig stille. Jeg har selv vært på båttur på denne innsjøen og sett hvordan uværet kan blåse opp når det tar tak og de virkelige stormene setter inn. Slik må det nødvendig vis også ha vært på Jesu tid – vannet, bølgene og vinden.
Men hva ville Jesus si ved å stille stormen? Ville han gi bedre forhold for fiskerne eller ville han vise sin makt?
Jeg tror det hele er et eksempel på hvordan Jesus kan stille stormen i ditt og mitt liv dersom du lar han få slippe til. Det stormet på sjøen, det var fare for livet, det blåste og bølgene slo om seg – men Jesus gjorde det stille. Troens gave hjalp til.
Av og til kan vi oppleve at det stormer i livet; noen ganger mer enn godt er. Slipper du Jesus til, lar du han stille stormen, får du en indre fred som du kan ha langt mer glede og nytte av enn det båtturen varer. Jesus vil gjerne gi evig fred – ikke på sjøen, men i hjertet. Det er der troen skapes og skal ha sitt utspring. Det er noe av hemmeligheten.
Jørn-Kr. Jørgensen