Barn og kjærlighet er hånd-i-hanske
Barna våre er en gave som er oss gitt som vi har fått. De er de sanne kjærlighets-objekter i en dyp forståelse av kjærligheten og de er produktet av den ypperste kjærligheten kvinne og mann kan vise hverandre.
Det eneste barna våre ikke kan få for mye av er kjærlighet. Det er hemmeligheten. Barn vil alltid lete etter kjærligheten uansett hvilket himmelstrøk de bor under, og de vil finne den på ulike måter og i ulike fasonger.
Vi som er foreldre er gitt et særlig ansvar med å gi barna våre den kjærligheten de har både har krav på og rett til. Noe annet vil være uhørt.
Når barn ikke får den tryggheten det ligger i foreldrenes kjærlighet, er det andres oppgave å gi dem den på ulike måter.
Dette er vanskelig å skrive om fordi det berører noe av det viktigste i livet – hvordan man skal fortsette å leve. Jeg tror hjertets hvelv skapes ved mors bryst, og jeg tror barnets identitet skapes i samhørighet med mor og far. Men jeg tror også at andre kan ha disse rollene og gjøre en fullgod jobb. Det er bare å være klar over det i tide og ta hensyn til det. Det er kjærligheten og det at en voksen er ansvarlig som teller.
Det forplikter å ha med barn å gjøre, kort og godt. Barna er din og min framtid og de fortjener det aller aller beste, og først og fremst oseaner av kjærlighet i ulike former.
Blir man skilt og avstanden mellom foreldre og barn blir stor, kan det være fristende å gi opp. Sende eksen de pengene han eller hun skal ha og så mer eller mindre «glemme det hele».
Men vet du hva? Gjør du dette, er det ikke eksen du straffer, men barna. Og den tiden du mister med barna mens de er små, kan du aldri ta igjen. Tid som har gått, har gått. Mange har fått erfare at dette er et kjedelig faktum.
Kommer du i en skilsmissesituasjon med barn så sørg for at du har så mye som mulig med barna å gjøre. De fortjener både mor og far, og de har rett til like mye samvær med begge sine foreldre.
Da jeg i sin tid ble skilt var det en prest som ga meg en verbal omgang. «Jeg har mistet barna mine,» sa jeg.
«Det var da forferdelig,» sa han. «Er de borte for alltid?»
«Ja, de har flyttet 50 mil bort...»
«...men da har du ikke mistet dem. Ring dem øyeblikkelig, hold kontakten, reis på besøk. Gi ikke opp. Det er din simple plikt.»
Så ble det slik. Jeg fikk daglig kontakt med barna mine – ofte flere ganger om dagen, og har hatt det praktisk talt i alle år siden. Jeg står i gjeld til presten som ga meg en lekse jeg aldri glemmer. Han gjorde det av kjærlighet så jeg kunne gi kjærligheten videre.
Barn og kjærlighet er knyttet sammen som hånd-i-hanske. Man kommer rett og slett ikke utenom om man vil ta foreldrerollen på alvor.
Jørn-Kr. Jørgensen