Sykdom og smerter er ikke et utslag av synd. Jeg vet det er mennesker som mener at den som blir rammet av sykdom har uoppgjort synd. Dette er ikke sant.
Det er lett å tro at en har gjort noe galt når sykdom og smerter rammer en, og noen kan få en type vrangforestilling om at dette har noe med ens dårlige liv å gjøre. Slik er det ikke.
Sykdom rammer helt vilkårlig, og ingen kan si noe om hvorfor noen har mer vondt enn andre. Det er slik livet er innrettet.
Noen mener at de ikke skal gå til lege når de er syke, og hevder som det står i Bibelen at «jeg, Herren, er din lege». Man kan på denne bakgrunn be om å bli helbredet. Det er en ærlig bønn og et ærlig ønske. Men blir man ikke frisk, er det for lettvint å tro at det er noe galt med bønnen eller med ens forhold til Gud.
Jeg kjente Hans Chr. Lier som var hovedprest i Oslo Indremisjon; senere Kirkens Bymisjon. I en alder av cirka 50 år ble han rammet av Parkinsons sykdom. Hans Chr. Lier var en av de ledende kristne skikkelser i Norge, og var blant annet den mannen som fikk etablert Kirkens SOS i vårt land.
I sitt uhyre aktive presteliv, både som sjømannsprest og hovedprest, fikk han oppleve å be til Gud med mange mennesker, og han fikk oppleve at mange av dem han ba for ble helbredet.
Da han selv ble bedt for, skjedde det ingen helbredelse. Mange stilte seg spørsmålet om hva dette kunne være. Selv skrev han i en bok: «Jeg har fått oppleve de tre første bokstavene i det å være frisk. Jeg er fri!»
Det skal sterk tro til for å oppleve en invalidiserende sykdom på denne måten, og det er et eksempel til etterfølgelse og noe å strekke seg etter.
Å være syk er klart en belastning, men selv har jeg lært meg å leve med mine lidelser som holdt på å gi meg døden litt for tidlig. Jeg tar min medisin og forsøker å innrette mitt liv fornuftig, men å tro det er et utslag av synd eller uoppgjort synd, er helt fjernt fra min tanke. La det også bli det fra din.
Jørn-Kr. Jørgensen