Bruk både forstørrelsesglass og kikkert før du kritiserer
Ofte sier jeg det slik: «Den har rett til å kritisere som har vilje til å hjelpe». Det er et gammelt kinesisk ordtak som få mennesker lever etter, men det er svært mange som kritiserer. Ofte uten å tenke seg om.
Det er vel lite som rammer så hardt i hverdagen som uberettiget kritikk. Jeg har mange kjepphester på dette området, og tenker ofte som så at de som kritiserer får bare kritisere. Kritikken peker nok en gang mot den som kritiserer også.
Men med hvilken rett kritiserer vi? Jeg tror ikke vi har rett til å kritisere noe som helst. Det er nemlig slik at det aller meste av kritikk både er uberettiget og sårende – og direkte ødeleggende.
Med dette mener jeg ikke å si at folk ikke skal tilsnakkes når det er noe som er galt, men det kan av og til virke slik at noen kritiserer for kritikkens egen skyld, og på den måten hever de seg over andre mennesker. Da blir det en måte å gjøre seg bedre enn andre på, og det er lite gangbart på lang sikt i menneskelige og mellommenneskelige situasjoner.
Nå er kritikk svært vanlig. Ektefeller kritiserer hverandre, og barn kritiserer sine foreldre, og foreldre sine barn. Mye av dette er godt ment. Likevel finnes det noen som kritiserer – og nyter det. Det er det som er skremmende.
På den annen side: Det er ikke noe som er bedre enn å få en saklig og velfundert kritikk. Det kan være et korrektiv i mange retninger og hjelpe den enkelte på livsveien, men å være kritisk til alt og alle, har ingen hensikt. Sunn skepsis er sunt, men overdreven skepsis hindrer oss i å leve livet.
Livet skal leves levende – både med og uten kritikk, men med nødvendige korrigeringer. Jeg leste et sted «at den som skal kritisere skal bruke både for–størrelsesglass og kikkert». Det setter noe av kritikken i sitt rette perspektiv, synes jeg.
Jørn-Kr. Jørgensen