Hånden på hjertet: Jeg tror ikke det er en mening med alt som skjer. Det kan det ikke være.
Noen vil kanskje svare på dette spørsmålet at det er en mening med alt, men at vi med vårt begrensede intellekt ikke forstår den. Det er mulig, men jeg tror det ikke. Ikke et øyeblikk.
For noen år siden var jeg med på å arrangere en internasjonal konferanse om krybbedød. Foreldre fra hele verden hadde satt hverandre i stevne for å snakke om felles sak og sorg, for å få vite mer om hva krybbedød kommer av og for å møte andre som hadde opplevd det samme. Min rolle i dette var som medseminarleder, og etter hvert som foreldre fortalte sin historie om sitt barn, om sin sorg, ble det mer og mer klart for meg at her var det ikke mulig å si «at det var en mening med det». Det ville være en hån – både mot barna og foreldrene.
Sannheten er nok nærmere den at det skjer ting i livet det ikke er noen mening med. Og det å lete etter den blir i hvert fall meningsløst. Vi finner ingen svar likevel, men jeg forstår det menneskelige og følelsesmessige behovet for å finne svar på det som er vondt.
Det finnes mennesker som har lett etter en mening med noe som skjedde en gang for mange år siden, hele livet uten å komme videre. Ofte er dette bortkastede krefter. Selve letingen blir til slutt meningen. Det er ingen svar å få.
Med andre ord: Det finnes ting i livet vi må resignere overfor og forsøke å si: Det skjedde, men jeg forstår det ikke. Jeg fatter det rett og slett ikke.
I denne erkjennelsen går det an å leve videre – også med alle spørsmålene.
Jørn-Kr. Jørgensen