Cissy Klein sitter stille på benken på Museumsplass i Trondheim
Jeg tenker ofte på en ung pike i Trondheim som fikk leve i 13 år som bar navnet Cissy Klein. Hun har en statue stående av seg på Museumsplass i Stiftsstaden, og hver gang jeg er på de trakter – på Kalvskinnet – som området heter – legger jeg veien om statuen for å si hei til Cissy. Du synes kanskje det er banalt, men for meg er det viktig.
Cissy Klein var født 19. april 1929 i Narvik og døde 3. mars 1943 i konsentrasjonleiren Auschwitz-Birkenau. Hun var en jødisk pike som var et av ofrene for Holocaust. Hun var ett av mange barn som ble dept av den nazistiske jernhælen. Derfor hedrer jeg hennes minne ved å avlegge statuen et besøk.
I oktober 1942 var det unntakstilstand i Trondheim og i deler av Sør–Trøndelag. Dette var begynnelsen på «jødeaksjonene». Dagen etter at unntakstilstanden ble innført, 7. oktober, ble alle voksne jødiske menn arrestert. De fleste ble ført til fangeleiren Falstad ved Levanger.
Faren og broren til Cissy var blant disse «falstadfangene». Kvinner og barn ble samlet sammen og internert i et par leiligheter i byen. De fleste ble plassert i en leilighet på Museumsplass 3, i leiligheten til familien Klein. Cissy og moren hennes var fanger i sitt eget hjem!
Cissy Pera Klein het hun opprinnelig. Faren hennes, Wulf, var født i Litauen i 1886 og immigrerte til Norge i 1905 der han i 1924 giftet seg med Milla Glück. Hun kom fra Latvia.
Den 25. november 1942 slår «politiet» til og arresterer de som befinner seg i leiligheten. Det er blitt fortalt at «politimannen» var Henry Rinnan selv; Trøndelags store nazist og bandeleder og sjef for den beryktede Rinnanbanden. Cissy og de andre kvinnene ble kjørt til jernbanestasjonen. Videre gikk transporten til Auschwitz, hvor de alle ble drept 3. mars 1943.
Historien om Cissy er viktig og den forteller om en skjebne det gjør vondt å tenke på. I ettertid er det nesten ikke er mulig å forstå at det som skjedde virkelig skjedde.
Desto viktigere er kunstnernes monument, som forteller klart om Cissy der hun sitter med sin skoleveske på benken og venter. Det er et talende monument du så absolutt bør besøke dersom du har muligheten – om ikke annet for å hedre hennes og hennes medsøstres liv og minne.
Cissy Kleins gate, som går forbi Museumsplass, har ingen nummer slik at ingen bor der! Det er nesten ikke til å tro og forteller kanskje om fordommer som fremdeles henger igjen i folks bevissthet. Jeg tordner mot dette. Det er dypt umoralsk og urettferdig. Det burde være en ære å få bo i Cissy Kleins gate.
Fire ganger har jeg besøkt konsentrasjonsleiren Auschwitz hvor Cissy døde. Det er en sterk opplevelse, og enda sterkere blir det når det dreier seg om barn; barn som døde uten engang å vite hvorfor. Det bør høre med til norsk og skandinavisk – og europeisk – grunnutdannelse å besøke en eller flere konsentrasjonsleire. Ingen som reiser dit med alvor i sinnet vender tilbake uten den uroen vi alle bør føle rundt det som skjedde.
Jeg har en oppfordring til deg som leser dette: Sett deg inn i spørsmål rundt Holocaust, sett deg inn i hva som skjedde i Auschwitz, les om Cissy, lær mer om jødeforfølgelsene i Norge og i andre land, lær om antisemittisme, hat og teorien bak det hele, nazismen og forakten for svakhet og det som var annerledes.
En ting er at å tilegne oss kunnskap er noe vi skylder de millioner som døde i konsentrasjonsleirene; noe helt annet er at det er vår kollektive forpliktelse å arbeide for at dette ikke skjer igjen. Stikkordet er: demokrati og demokratiske rettigheter.
Statuen av Cissy skal minne oss om dette – men den skal også gi lyse og gode minner om ei ung jente som en gang løp for å rekke skoletimen på Kalvskinnet!
Jørn-Kr. Jørgensen