I min barndom var det noen autoriteter som vi barn var redde for. Den ene var frisør og nærmest stum når vi snakket til ham. Han sa ikke noe; bare når han ba om penger. Den andre var ølkjører og skremte oss barna – helt til han ble tatt for å stjele av lasset og fikk sparken fra bryggeriet han kjørte øl for.
Hver på sin måte innga disse personene frykt. Ingen var så rause med å bruke kjeft som ølkjøreren, og ingen gikk med så et hevet blikk som frisøren.
På sin måte så vi på disse personene som autoriteter. I dag ville jeg bare ha oversett dem.
Men sånn er livet. Det finnes mennesker som tiltar seg og nyter den autoriteten de får; ikke i kraft av sin stilling og sine kunnskaper, men kort og godt på grunn av måten de oppfører seg på. Taushet er en slik måte. Jeg har tenkt at denne autoriteten har ingen verdi.
Selvsagt skal vi både høre på og ha respekt for autoriteter – men autoriteter og autoriteter er to ulike ting.
Den som kan og vet mye om en sak – for eksempel en snekker – er det grunn til å høre på når garasjen skal bygges eller kjøkkenet skal monteres. Den som er rørlegger ved hvor rørene skal gå, og elektrikeren har autorisasjon til å sette opp og inn ledninger og punkter for strøm. De er autoriteter på sitt område.
Det er få som nyter så stor autoritet i samfunnet som legene. Mange av dem er svært flinke, og et annet sted i denne boken lovpriser jeg dem i forbindelse med behandlingen av mine hjerteinfarkt. Men også ved deres autoritet er det grunn til å stille spørsmål. Det er ikke lenger slik at «legen har sagt det» – dermed er det lov. Tenk selv! – oppfordrer jeg.
Men vi skal stole på de som kan sitt fag og som kjenner sin posisjon og som utnytter sine kunnskaper til andres beste. Av dem er det mange yrkesgrupper. Men de som opphøyer seg selv til noe annet enn det de er, er det ingen grunn til å bry seg om. De er som regel ute etter egen vinning; ikke å gi, men å, ja, ikke få – men ta. Det er ennå verre.
Jeg kan ingen ting om skøyter eller å hoppe på ski eller i fallskjerm, eller om campingvogner og bilmotorer. Og jeg kan ikke et ord fransk. Derfor sier eller skriver jeg aldri noe om det. Det er nesten viktigere å vite hva du ikke kan enn hva du kan. Det du kan og vet, det kan og vet du og det kan ingen ta fra deg, men utgir du deg for å være en autoritet på et område du ikke er det, kan du fort bli avslørt. Det er bare dumt.
Det jeg vil si noe om, er den menneskelige etikken; at vi forvalter det som er oss gitt på en sunn og fornuftig måte og at vi bruker det vi kan når vi trenger det. De profesjonelle ordner opp med sitt, vi med vårt. Du med ditt og jeg med mitt. Da blir det både enklere og lettere å leve.
Det er et godt tips å ta med seg på livsveien – la deg ikke lure av noen som bløffer.
Jørn-Kr. Jørgensen