Noen mennesker slår hverandre og er skikkelig stygge. Noen mennesker blir plaget av sine nærmeste og noen lever i ulykkelige ekteskap.
Ofte er den som oppfører seg ufint selv såret og har sin egen sjel full av ømme punkter som kanskje aldri kan la seg lege eller reparere. Å bli slått av sin ektefelle er svært ydmykende og nedverdigende.
Den som blir slått har to valg: Man kan enten ta opp kampen eller forlate den som slår. Det kan hende det siste er like bra og klokt som det første.
Saken er denne: Vi har ansvar for vårt eget liv enten vi er den ene eller den andre, og det er grenser for hva man skal godta. Man skal faktisk finne seg i svært lite fra sine nærmeste når det gjelder vold. Faktisk så godt som ingen verdens ting. Den som slår har tapt på forhånd. Og all tillit og forståelse kan på en, to, tre – og kanskje fortere – være brutt. Det vil ta årevis å bygge det opp igjen, hvis det i det hele tatt lar seg reparere.
Dette er det viktig å tenke over i omgangen med den man er glad i. Ingenting er en selvfølge og ingenting er gitt på forhånd. Man får tilbake det man gir.
Så enkel er min filosofi rundt dette. Ingen skal finne seg i å bli slått!
Jørn-Kr. Jørgensen