Sykdom og smerter er ikke et utslag av synd. Jeg vet det er mennesker som mener at den som blir rammet av sykdom har uoppgjort synd. Dette er ikke sant.
Det er lett å tro at en har gjort noe galt når sykdom og smerter rammer en, og noen kan få en type vrangforestilling om at dette har noe med ens dårlige liv å gjøre. Slik er det ikke.
Sykdom rammer helt vilkårlig, og ingen kan si noe om hvorfor noen har mer vondt enn andre. Det er slik livet er innrettet.
Noen mener at de ikke skal gå til lege når de er syke, og hevder som det står i Bibelen at ”jeg, Herren, er din lege”. Man kan på denne bakgrunn be om å bli helbredet. Det er en ærlig bønn og et ærlig ønske. Men blir man ikke frisk, er det for lettvint å tro at det er noe galt med bønnen eller med ens forhold til Gud.
Jeg kjente Hans Chr. Lier som var hovedprest i Oslo Indremisjon; senere Kirkens Bymisjon. I en alder av cirka 50 år ble han rammet av Parkinsons sykdom. Hans Chr. Lier var en av de ledende kristne skikkelser i Norge, og var blant annet den mannen som fikk etablert Kirkens SOS i vårt land.
I sitt uhyre aktive presteliv, både som sjømannsprest og hovedprest, fikk han oppleve å be til Gud med mange mennesker, og han fikk oppleve at mange av dem han ba for ble helbredet.
Da han selv ble bedt for, skjedde det ingen helbredelse. Mange stilte seg spørsmålet om hva dette kunne være. Selv skrev han i en bok: ”Jeg har fått oppleve de tre første bokstavene i det å være frisk. Jeg er fri!”
Det skal sterk tro til for å oppleve en invalidiserende sykdom på denne måten, og det er et eksempel til etterfølgelse og noe å strekke seg etter.
Å være syk er klart en belastning, men selv har jeg lært meg å leve med mine lidelser som holdt på å gi meg døden litt for tidlig. Jeg tar min medisin og forsøker å innrette mitt liv fornuftig, men å tro det er et utslag av synd eller uoppgjort synd, er helt fjernt fra min tanke. La det også bli det fra din.
Hvem har rett til å kritisere? Bruk kikkert!
Ofte sier jeg det slik: ”Den har rett til å kritisere som har vilje til å hjelpe.” Det er et gammelt kinesisk ordtak som få mennesker lever etter, men det er svært mange som kritiserer. Ofte uten å tenke seg om.
Det er vel lite som rammer så hardt i hverdagen som uberettiget kritikk. Jeg har mange kjepphester på dette området, og tenker ofte som så at de som kritiserer får bare kritisere. Kritikken peker nok en gang mot den som kritiserer også.
Men med hvilken rett kritiserer vi? Jeg tror ikke vi har rett til å kritisere noe som helst. Det er nemlig slik at det aller meste av kritikk både er uberettiget og sårende – og direkte ødeleggende.
Med dette mener jeg ikke å si at folk ikke skal tilsnakkes når det er noe som er galt, men det kan av og til virke slik at noen kritiserer for kritikkens egen skyld, og på den måten hever de seg over andre mennesker. Da blir det en måte å gjøre seg bedre enn andre på, og det er lite gangbart på lang sikt i menneskelige og mellommenneskelige situasjoner.
Nå er kritikk svært vanlig. Ektefeller kritiserer hverandre, og barn kritiserer sine foreldre, og foreldre sine barn. Mye av dette er godt ment. Likevel finnes det noen som kritiserer – og nyter det. Det er det som er skremmende.
På den annen side: Det er ikke noe som er bedre enn å få en saklig og velfundert kritikk. Det kan være et korrektiv i mange retninger og hjelpe den enkelte på livsveien, men å være kritisk til alt og alle, har ingen hensikt. Sunn skepsis er sunt, men overdreven skepsis hindrer oss i å leve livet.
Livet skal leves levende – både med og uten kritikk, men med nødvendige korrigeringer. Jeg leste et sted at ” den som skal kritisere skal bruke både forstørrelsesglass og kikkert”. Det setter noe av kritikken i sitt rette perspektiv.
Jørn-Kr. Jørgensen