Vet du at ensomhet kan drepe? Seriøse undersøkelser viser at den som bor alene og er ensom dør mye fortere enn en som har kontakt med mennesker og det pulserende livet. Det er en utfordring mange bør ta inn over seg – å besøke den ensomme. Det kan redde liv!
Nå må ikke den gode leser misforstå å sette likhetstegn mellom enslighet og ensomhet. Det er to ulike ting. Men kan godt være enslig og ikke være ensom. Det motsatte er vanskelig. De ensomme er og enslige.
Jeg ble klar over hvor alvorlig ensomhet og mangel på menneskelig kontakt kan være på en litt spesiell måte.
På midten av 80-tallet ble jeg pappa til tvillinger. To barn kom til verden og nå lå de i kuvøse på sykehuset for å møte livet i full bredde og ta inn over seg det verden hadde å by på.
De første dagene av sitt liv lå tvillingene i hver sin kuvøse. Jeg kom til prematuravdelingen som en forskrekket far som ikke visste verken ut eller inn på oxygenslanger, ulike måleinstrumenter og ocilloskop med kurver og diagrammer som åpenbarte seg i grønne og gule farger – og leger og sykepleier som kom og gikk med både optimistiske tilrop og alvorlige beskjeder.
På en, to, tre satt jeg der og var pappa til to! Som i går husker jeg at jeg satte meg ned ved den ene kuvøsen, åpnet forsiktig de to små, runde dørene og stakk inn hendene for å ta på, klappe på og kose. Kanskje jeg satt der i 10 minutter, kanskje i 20, kanskje til og med i 30 minutter før en sykepleiere kom bort til meg å sa: ”Husk at du har et barn nummer to som også trenger kos. Kosen er viktig for alle.”
Jeg reise meg opp, vasket hendene, snudde meg rundt og fortsatte kosen med barnet i kuvøsen ved siden av. Selvsagt hadde jeg to barn som hadde rett på like mye kos.
I ettertid har jeg lest at i nettopp den fasen tvillingene befant seg i, trenger de ekstra mye kos. Og berøres de ikke, kan de ta skade av det og i verste fall dø. Det er den brutale virkeligheten for premature barn, men det er like viktig for voksne – at vi har omgang med andre voksne, at vi berører hverandre og at vi er tilstede for hverandre. Noe annet kan fort bli ensomt.
Det finnes fysioterapeuter som har klienter som kan fortelle at Hr. X og fru Y kommer til dem for å bli tatt på. Tragisk? Ja, men nødvendig og nyttig – og nok et tegn på hvor viktig det er at vi har omgang med og omsorg for hverandre.
Kanskje det viktigste vi kan gi en annen, er en klem. Den både berører og beriker – og den forteller at ”vi er ok som vi er”, og så blir ikke ensomheten så ensom. Tenk på det!
Jørn-Kr. Jørgensen