Straks før den danske revyskuespilleren Dirch Passer døde under entreen til en opptreden i Tivoli i København, forteller en historie med krav på sannhet at han sa til scenemesteren: ”Be lysmesteren om å tenne flere lyskastere på scenen.” Dette til tross for at alle lys var tent.
Hva var det som var i ferd med å skje? Jo, Dirch Passers livslys var i ferd med å slukne, og nå skulle han inn på scenen for siste gang. Han ba om mer lys! Det er selvfølgelig ikke så underlig, Dirch Passer var døende og det ble mørkt... som det nok vil bli for oss alle de siste minuttene vi lever. Hva som skjer siden, hører troen til og det er ikke noen gitt å vite noe om, så jeg lar det ligge.
Men det ble mørkt for Dirch og han ville ha mer lys. Øyeblikket etter finnes det bilder hvor han ligger med vidåpne øye og er død. Dessverre. Det var teppefall for Dirch, og på sett og vis fikk han den beste døden en skuespiller kan tenke seg – midt blant det publikum han elsket og som elsket ham. Dirch Passer var en av Danmarks fremste skuespillere – på komikkens område var han en ener Danmark ikke har sett maken etter at han ble borte.
Dirch Passer var revy, teater- og filmskuespiller av rang. Han var til tider så komisk at publikum ikke ville ta ham alvorlig når han fra tid til annen spilte i også seriøse roller. Publikum ”bare lo” da de så ham på scenen. I dag er det ingen tvil om at Dirch Passer var en ener – og han er dypt savnet av sitt publikum.
Men det var dette med lyset... Dirch ba om mer lys; ikke fordi han ville ”stå i lyset” som det heter, men fordi de ble mørkt rundt ham. Egentlig er det en ganske underlig tanke – den mannen som fremfor noen annen levde i lyset, opplevde at rundt ham ble det plutselig mørkt. Mon tro om det blir slik for oss alle når vår livsreise er slutt? Det er ikke godt å si. Det gjenstår å se.
Poenget med dette er å si at vi – du og jeg – må leve i lyset. Vi må leve slik at alt vi gjør kan ses på og vurderes i alle retninger. Slik var det med Dirch Passer – alle så ham i alle retninger og ”ingen krok var mørk”. Han skammet seg ikke over noe, og lot publikum møte seg slik som han var.
Slik bør også vi leve. Faktum er at de færreste av oss har noe å skamme oss over, og det vi eventuelt måtte ha, er vel ikke verre enn at ”det er tarvligt, men mänsklig” som det står i sangen. Da har vi egentlig ikke noe å være redd for – for det er i lyset vi skal møtes, leve og leve videre. Det er kun det lyset vi kastet mot og på andre som vil reflekteres tilbake for å fortelle hva våre liv var. I ettertid kan vi ikke rette på dette – verken korrekturlakk, rettetast eller deleteknapp kan gjøre noe for oss.
Vi kan kanskje alle trenge et møte med Dirch – han ber om mer lys; akkurat når det passer. Det gjelder å leve i lyset!
Jørn-Kr. Jørgensen